12 år gamle David kommer fra landsbyen Sama Nywalinga, som ligger i enden av en lang, støvete landevei, litt over 190 kilometer fra Bo, den nest største byen i Sierra Leone. Når han var knapt ett år gammel fikk han en kjele med kokende vann over seg. Et uhell med livsforvandlende konsekvenser.
Ikke bare dekket arrene fra uhellet hodet, den ene armen og en side av overkroppen. Ettersom sårene begynte å gro, ble Davids høyre hånd låst i en bøyd posisjon og han var ikke lenger i stand til å strekke den ut.
Fysisk smerte har bare vært én del av det David har hatt å slite med. Etter uhellet skjedde valgte moren hans å forlate han. Som barn flest, som opplever slike ting, trodde David at hennes fravær var hans feil: «Jeg vet hvem min mor er, men hun bryr seg ikke om meg.»
Skolen kunne ha vært en tilflukt for den lille gutten, men dessverre ble det ikke slik. Ute av stand til å bruke sin høyre arm og med tydelige arr fra uhellet, ble han utsatt for stygge tilrop og konstant mobbing fra klassekameratene: «Jeg liker ikke å gå på skolen», innrømte han. «De kaller meg navn som «Gutten med brent hånd.»
Når David ble tatt med til et sykehus like etter uhellet, var det eneste de kunne gjøre å gi han en salve. Årene gikk, og nesten et tiår senere tok bestemoren han tilbake til sykehuset i ren desperasjon. Legene kunne dessverre ikke gjøre noe, da hans tilstand var altfor komplisert for de begrensede ressursene de hadde.
Det var da de hørte om Mercy Ships.

«De tre musketerene»
Sammen med sitt søskenbarn Kamanda, reiste David i fem timer for å komme seg til Freetown. Med seg hadde de kun en liten bag og en stor tro om at David endelig ville kunne bli frisk. De ankom først HOPE-senteret, som er en bygning hvor pasienter kan forberede seg på sine konsultasjoner og operasjoner om bord «Global Mercy».
Til å begynne med sa ikke David så veldig mye, noe som er en veldig vanlig reaksjon. Med store øyne tok han inn alt det ukjente rundt seg, om bord et sykehusskip fylt av leger og sykepleiere fra hele verden. Mange pasienter, spesielt barn, er usikre angående hvordan å forholde seg til dette unike miljøet. Sakte, men sikkert, begynte David å blomstre, og etter bare noen dager var han mye mer komfortabel. Han fikk raskt venner, spesielt to andre gutter som heter Mathew og Ibrahim, og de ble raskt en uadskillelig trio.
“De er som de tre musketerene”, kommenterte sykepleierne, mens de så hvordan den lille trioen vandret oppover og nedover korridorene, og etterlot seg et salig kaos av latter og sprudlende energi. Davids smittsomme energi lyste opp avdelingen han befant seg på. Han vinket til folk som gikk forbi, ivrig etter å knytte forbindelser og bli kjent med flere. Selv frivillige på andre avdelinger begynte å gjenkjenne hans karakteristiske smil og vink.
Noe som fanget folks oppmerksomhet, var Davids fascinasjon for det medisinske. Han begynte å følge etter legene og hermet etter dem. Han undersøkte andre barnepasienter, tilbød oppdiktede diagnoser og sjekka «journalene» med en autoritet som fikk folk til å dra på smilebåndet. Bare et par måneder tidligere hadde barn i landsbyen hans ertet han på grunn av brannskadene, men nå hadde han fått et mye bedre kallenavn: «Avdelingens nye lege.»


Å få motta livsforandrende kirurgi
I de dyktige hendene til den nederlanske frivillige kirurgen, dr. Tjeerd de Jong, og en avdelingslederne, Jannietha Kramer, fikk David løsnet opp brannskadene som hadde holdt armen hans i et hardt, smertefullt grep i omtrent et tiår.
«Vi ser mange lignende pasienter, med alvorlige brannskader på enten armer eller bein, hvor nødvendig førstehjelp for brannskadepasienter er utilgjengelig.», forteller dr. de Jong. Han forklarer at fordi mennesker i mange lavinntektsland lever med åpent ildsted, er varmt vann eller varm olje aldri langt unna nysgjerrige hender.
Når brannskader ikke blir behandlet raskt, kan skadene bli langvarige: «Hvis pasienten overlever, vil de bli sittende igjen med store sår.» I de tilfeller hvor det aller meste av huden forsvinner, vil såret leges ved å bli mindre, trekke seg sammen. «På den måten vil det begynne å trekke i leddene som er i nærheten, slik som det gjorde hos David.»
Etter en to timer lang operasjon var det over, og veien til bedring hadde begynt.

Rehabilitering og motstandskraft
Veien mot bedring var langt ifra enkel. En uventet infeksjon tvang David inn i isolasjon, og gleden han var så kjent for ble stadig mindre. Han savnet fellesskapet og vennene han hadde fått på avdelingen.
Det at han i tillegg var en tolvåring som stadig vokste, gjorde at han etter hvert fikk behov for oppfølgende operasjoner.
For brannskadepasienter som David, er fysioterapi ofte grusomt vondt, både fysisk og emosjonelt. Det å gjøre mobilitetsøvelser for å strekke og styrke musklene, innebærer samtidig å bevege på svært smertefullt arrvev. Ting som infeksjoner og hudtransplantasjoner som ikke var helt ideelle, er nokså vanlig. Allikevel, uten disse daglige øvelsene, vil arrvevet til slutt dra huden sammen og igjen begrense bevegeligheten.
“Arrvev tar vanligvis mellom ett til ett og et halvt år før det har stabilisert seg.», forklarer dr. de Jong. Han legger til at arrene vil være veldig «aktive» i begynnelsen, før de sakte begynner å bli mykere og mindre over tid. Etter noen måneder med trening, vil David gjenvinne stadig mer funksjon.
Når han endelig er tilbake på avdelingen, var Davids energi tilnærmet magnetisk. ble gjenforent med venner og sykepleiere han hadde blitt kjent med, deriblant Mathew og Ibrahim. Latter fylte gangene; et tegn på motstandskraften og gleden som finnes om bord.
Mercy Ships og rehabilitering etter operasjon
I land som Sierra Leone er rehabilitering etter en operasjon nokså uvanlig. Noe samarbeidet mellom Mercy Ships og landets helsedepartement, jobber for å forandre nettopp det.
«Selv når rehabilitering er tilgjengelig, er det ofte begrenset til veldig korte perioder.», forklarer Clare Kiamtia, en frivillig håndterapeut fra New Zealand. «Det at Mercy Ships tilbyr forlenget rehabilitering, gjør det mulig for pasienter å oppnå et godt funksjonsnivå, og ofte kan vi også få til å følge opp progresjonen til tidligere pasienter.»

David kommer hjem
I det lastebilen til Mercy Ships kjører inn i lansbyen Sama, omringes den av nysgjerrige ansikter. Ingen har sett David siden han dro. Bestemoren er den første som får tak i han, og omringer han i en så kjærlig klem som bare en bestemor kan gi. Naboene måper over forandringen de er vitne til.

Når de ankommer bestemorens hjem, hjelper David henne med å tilberede mat. I ren triumf lager han nå mat ved siden av det samme ildstedet som en gang for lenge siden gav han brannskader. «Jeg er så glad på hans vegne, og jeg bad om en vellykket operasjon.”, kommenterer bestemoren. «Og I dag er jeg så glad for å se David igjen.»

I klasserommet gjenforenes David med klassekameratene, og sammen leser de stolt opp ukedagene fra lista på tavla. «Jeg er så glad for å se David igjen, frisk og sterk.”, applauderer læreren hans, Ansu. «I dag rakk han opp hånda. Noe han ikke ville ha kunnet gjøre tidligere. Vi takker Gud for dette mirakelet!”

Dette har vært en mulighet for David å vise lokalsamfunnet hvor han vokste opp, hvor mye han har overvunnet for å kunne dit han er nå. «Vi kan aldri forutsi framtiden for våre barn”, kommer det fra Mustafa Kombe, landsbyhøvdingen. «Når David ble brannskadet kunne vi aldri ha forutsett at det ville komme noen som kunne gjøre hånda hans frisk igjen. Stor takk til Mercy Ships, og vi ber velsignelser over det arbeidet dere gjør.»




































