Betty Kokers reise til å bli en sykepleier begynte med en tragedie, når moren dødde etter å ha født. «Ifølge faren min var det på grunn av sykepleiernes uaktsomhet. Og det var da jeg bestemte meg for å bli sykepleier, for å hjelpe mennesker, spesielt barn, slik at de unngår å bli foreldreløse.»
Denne besluttsomheten drev Betty bort fra hjembyen Bo, og til hovedstaden Freetown, hvor hun begynte på sykepleierutdanningen ved Fakultetet for sykepleie ved Universitetet i Sierra Leone. I 2016 var hun ferdig utdannet, og i motsetning til andre som bruker tid på å finne seg en jobb, ønsket hun å begynne å jobbe med en gang. Derfor gikk hun til oversykepleieren og bønnfalt henne: «Jeg vil jobbe frivillig. Jeg kan jobbe gratis.»
Denne uselviske driven har alltid vært der, og førte til at Betty nå jobber som sykepleier på fulltid ved Connaught sykehus, Freetowns største offentlig sykehus. Hun deltar også i et mentorprogram som drives av Mercy Ships’ avdeling for utdanning, opplæring og beslutningspåvirkning (ETA), hvor hun får utviklet sine egne ferdigheter og får vært med på å påvirke enda flere.
Å lære med Mercy Ships
ETA-programmet kobler lokale helsearbeidere med erfarne mentorer. Programmet introduserer deltakerne for strukturerte sykepleieprotokoller; verktøy laget for å oppdage når pasientenes tilstand begynner å forverres, slik at pleien kan intensiveres. Slike verktøy var enten ukjente eller bare så vidt omtalt i hennes utdanning, men gjennom praktisk veiledning begynte disse mer abstrakte konseptene å falle mer på plass. «Gjennom veiledning hjalp det oss å sette det vi har lært ut i livet.» forteller Betty.
Ved Connaught sykehuset begynte Betty å jobbe sammen med Katie Henderson, en sykepleier fra Storbritannia, som raskt oppdaget noe ved Betty som skilte henne ut fra de andre: «Jeg så Betty berolige en pasient som skulle opereres, og som var redd for at det ikke skulle gå bra. Jeg så hvordan Betty brukte opplæringen sin til å berolige ham. Hun var så trygg på seg selv, og det gjorde meg veldig stolt.»
Når Betty senere kom om bord «Global Mercy», verdens største sivile sykehusskip, var det for en praktisk opplæringsperiode i et hektisk miljø, hvor teori og praksis går hånd i hånd: «Jeg jobbet på ortopedisk avdeling, der barn lærer fem nøkkeløvelser av oss,» forklarer hun. «Dette er øvelser vi skal ta med oss herifra og begynne å bruke [på Connaught], og jeg vet det vil bli veldig nyttig for oss.»
I tillegg deltok Betty i akuttmedisinske simuleringer på simuleringssenteret om bord, hvor hun håndterte komplikasjoner etter operasjoner, utførte raske A-til-E-vurderinger og tok avgjørelser på sekundet. Simuleringssenteret ga henne et trygt sted å øve på det hun hadde lært, og samtidig forberede henne på det hun ville kunne komme til å møte når hun dro tilbake igjen.
Innflytelsen til Mercy Ships gjennom mentorordningen
For Betty har en av de største lærdommene vært å få være vitne til hvordan andre lever og leder: «Det viktigste jeg har lært av Katie er å være dedikert til jobben sin. Når Katie sier hun kommer kl. 08.00, så kommer hun kl. 08.00.»
Denne påliteligheten har skapt ringvirkninger gjennom at Betty og kollegaene hennes begynte å skjerpe fokuset og heve standarden på jobben de selv utførte. «Hun korrigeringer når det trengs, men hvis det ikke er nødvendig roser hun deg, og det gir motivasjon til å gjøre mer.»
Tar kunnskapen og endringene med seg hjem
Tilbake ved Connaught sykehuset er Betty fast bestemt på å iverksette det hun har lært, til tross for begrensede ressurser. Ikke bare har hun med seg ny kunnskap, men også en fornyet følelse av hensikt. «Her på Connaught mangler vi mye og på Mercy Ships har de alt, men det lærer oss å improvisere.», sier hun.
For Betty har forandringen vært like så mye personlig som faglig. «Du kan vise kjærlighet uten å få betalt for det, du kan vise medfølelse uten å få betalt for det.», stadfester hun. «Et smil kan lette smerten til mange.»
Selv håper hun at Mercy Ships’ påvirkning vil ha en varig effekt. «De hjelper oss, ikke for at vi skal bli avhengige av dem, men for at vi kan bli selvstendige og bygge opp våre egne institusjoner.»
Ser fremover med håp
For Betty handler mentorprogrammet til Mercy Ships ikke bare om å bedre ferdighetene til helsepersonell, men også om å påvirke helsesystemer og resultater. «Jeg har lært å være mer nøye og jeg vet at det vil komme pasientene mine til gode.» Gjennom denne reisen har ikke Betty Koker bare utviklet seg som sykepleier, men også trådt inn i sin fremtid som leder.
Når hun reflekterer over hva som gjør en sykepleier god, er svaret mer selvreflekterende. «Det viktigste jeg har lært her er at uansett hva du gjør, må du gjøre det med medfølelse, kjærlighet, selvtillit og samarbeid.»
i hjertet av det vi gjør 
