Mamadou hadde ingen med seg der han ventet i pasientkøen på kaia i Conakry. Han holdt hendene tett inntil brystet. De var innoverbøyd ved begge håndledd og albuer. Det var plagsomt og ubehagelig. Folk hadde ofte ertet ham og jagd ham vekk med tilrop som “Gutten er forbannet!” og ”Der er han med djevelarmene!”
Mercy Ships var Mamadous eneste håp om hjelp, og han var takknemlig da han fikk time for behandling. Først da våget han å dele de gode nyhetene med foreldrene. “Tilstanden min gjorde det svært vanskelig for mor og far. Jeg ville være helt sikker på at jeg fikk operasjon før jeg sa noe til dem,” forklarte han. Ifølge legen, var det gode utsikter for venstrearmen, men høyrearmen kunne det ikke gjøres noe med.
Én frisk arm istedenfor to, altså. Disse utsiktene endret ikke Mamadous fremtidsplaner. Han ville lære seg språk og bli selvstendig næringsdrivende. Mamadou gledet seg til perioden fram til neste operasjon. Han skulle få onkelen til å lære fra seg alt om klesbutikken han drev på en stor markedsplass. Han fortalte begeistret om planene sine til moren.
Og så var det noe han gjerne ville lære seg å si på engelsk: ”Takk til Mercy Ships for håp og mot til å vise at jeg som er eldste sønn kan forsørge familien min med alle de evnene Gud har gitt meg.»
