Djaliou – andre hadde gitt opp håpet

─ Familien min sa at han var for liten og kom til å dø med eller uten operasjon, forteller Sara. De frarådet meg å ta Djaliou med til «Africa Mercy».

Sykehusskipet var Saras eneste håp om kirurgi for den tre måneder gamle sønnen. Han ble født med en sjelden tilstand som de fleste av Mercy Ships’ kirurger bare hadde lest om. En masse på tungen gjorde det vanskelig for ham å puste, spise eller vokse. Energien fra morsmelken ble brukt på å puste. På innpust skalv den lille brystkassen som om han trakk sitt siste åndedrag.
Sara kjempet for sønnen, som hadde alle odds mot seg. Djaliou fikk i seg for lite næring og det hastet med å få hjelp. Saras mann tenkte som henne. ─ Du må dra til skipet! Der kommer de til å gjøre sitt beste for Djaliou, sa han. Hun pakket resolutt med seg noen få ting og la ut på en ti timers vandring med babyen knyttet tett inntil seg. Han var helt stille, uten krefter til å gi lyd fra seg.

Saras familie hadde rett på ett punkt. Djaliou var altfor tynn til å gjennomgå kirurgi, og veide bare 2,2 kg ved ankomst. Selv om det var vanskelig for ham å spise, måtte han opp i vekt for å overleve. Djaliou og Sara bodde på HOPE Center, Mercy Ships’ tilbud for langtidspasienter. I nesten to måneder jobbet de jevnlig med fysiologen om bord. Djaliou begynte langsomt å legge på seg med riktig spedbarnsernæring. Sara innrømmet at hun hadde to store tanker kjempende i hodet. Gutten min kommer til å dø. Gutten min kommer til å overleve.

Skepsisen var berettiget. Djaliou nærmet seg en vekt som muliggjorde operasjon, men han trengte også den rette ekspertisen. Og akkurat da det gjaldt som mest, var det både en øre-nese-halsspesialist OG en pediatrisk anestesilege om bord ─ kun i en kort periode. Dermed kunne Djaliou bli operert bare dager etter at han hadde nådd tilfredsstillende vekt.

Natten før operasjonen klarte ikke Sara å sove. Det var vanskelig å fortrenge det familien hadde sagt om sønnen.

Legeteamet gikk i gang med operasjonen tidlig neste dag. Langsomt fjernet de massen på Djalious tunge. Sara var veldig stille. Hun ventet og ventet. I kveldingen fikk hun endelig beskjed om at hun kunne komme inn til sønnen.

En uke etter operasjonen sitter Djaliou og leker med fysiologens navneskilt. Han har kommet seg raskt og skal til siste helsesjekk før utskriving. Pusten hans ble lettere med én gang etter operasjonen, og endelig har han krefter til å gi lyd fra seg som en frisk baby. Sara nyter å høre både pludring og gråt. Etter få dager kan han også drikke på egenhånd.

─ Jeg kan nesten ikke vente med å vise alle at sønnen min er i live, sa en glad Sara før de dro hjem fra «Africa Mercy».

Foto: Timmy Baskerville og Justine Forrest

Flere fortellinger

Les flere fortellinger
─ Jeg vet jeg snakker på vegne av mange millioner mennesker når jeg sier tusen takk til dere alle for hengivenheten, omsorgen og måten dere gir av dere selv på. Dere er vidunderlige! Tusen takk!
Desmond Tutu, erkebiskop Emeritus, Sør-Afrika