De lokale grekerne stod der, kunne ikke tro sine egne øyne. Ut av et nærmest blikkstille hav, bølget det nå innover stranden store mengder av fisk. Vardi, Trond og de andre fra skipet løp ut og tok med seg alt de kunne få tak i av trillebårer, plastikksekker og bøtter, og fylte dem opp. Trillebårer med fisk ble også tatt med bort til de lokale og tømt foran føttene på dem: “Vær så god, ta og forsyn dere!” Hvis ikke dette var trolldom, hva var det som hadde skjedd? Og hvordan hadde to unge nordmenn endt opp her?
Vardi og Trond Olsen, fra Fredrikstad, var blant de aller første til å reise ut med Mercy Ships på begynnelsen av 1980-tallet. Et ungt ektepar i midten av tjueårene, med nybygd hus og faste jobber. Hvordan endte de opp med å flytte vekk fra alt det, for å bo ombord en gammel, nedslitt cruise-liner i Hellas? Etter at de fikk høre om skipet via en bekjent, opplevde de at dette var noe “som talte til hjertene våre.” I tro leverte de inn sine oppsigelser, leide ut huset og satte seg på en buss, som ledet dem til et tog, som tok dem til Lusanne i Sveits. Et mellomeuropeisk land, kjent for sine høye fjell og vakre daler, men også et land uten noen kystlinjer. De var der for å gå på en tre måneders bibelskole i regi av Ungdom i Oppdrag (som man på det tidspunktet måtte gjennomføre før man kunne dra ut med skipet). På bibelskolen ble alle studentene oppmuntret til å søke Gud om hvor veien gikk videre. Det var tydelig for Vardi og Trond at dersom de skulle noe annet sted enn hjem så trengte de økonomi til det. Det å bo ombord båten ville koste $300 i måneden, og fordi de hadde betalt alt de hadde til skolen, stod de nå uten penger til å reise ut. Ville de bli nødt til å dra hjem igjen, for å kunne spare opp penger? Hvordan skulle dette gå? Sittende i bønn på skolens bibliotek, forteller Trond om hvordan han var direkte i sin sak: “Jeg har tre spørsmål, Herre.” Kort og godt. Hvor skulle de dra? Afrika eller skipet? Og hvordan skulle de få råd til det?
Tre svar til tre spørsmål.
Noen ganger svarer Gud med en gang. Tre svar til tre spørsmål. For mens han satt der i bønn, kommer skolelederen Rudi Let bort til han. Han informerer Trond om at de hadde betalt for mye til skolen, og ville derfor få en del penger tilbake. I tillegg rekker han Trond to brev. Det ene var fra en menighet i Norge, som sa de ville støtte det unge ekteparet økonomisk, dersom de bestemte seg for å dra ut. Det siste brevet var fra Ben (kaptein ombord på Anastasis), som de hadde møtt mens de var på bibelskolen. Trond hadde da fortalt han om sine sjømannssertifikater og om at de var interesserte i å dra ut. I brevet forteller kapteinen at de selv hadde bedt og søkt Gud, og at de derfor “tok seg den friheten” av å høre om interessen fremdeles var der, og dersom det var dit Gud ledet dem, så var de hjertelig velkomne.
“Det gikk på stoltheten, det.”
Når bibelskolen var over, satte de seg på et tog til Athen. Endelig var de på vei! Anastasis var en gammel cruise-liner, som i sin storhetstid hadde gått igjennom Suezkanalen og videre til det fjerne Østen. Likevel var det langt ifra luksus som møtte de første som kom ombord etter overtakelsen. Vardi og Trond ankom en kort stund etterpå, og fikk høre historier, blant annet om oppvasken som hadde stått igjen i byssa fra de tidligere eierne. Det aller meste var gammelt og temmelig nedslitt. Store deler av fartøyet måtte renoveres, noe helt fra bunnen av. Et sykehusskip må være et trygt sted, ikke bare å invitere folk til, men også å bo og jobbe. Så da var det bare å brette opp ermene og trå til der det var behov. En av de første oppgavene sykepleieren Vardi fikk var å vaske gulv. Deriblant gulvet på den ene spisesalen, hvor det var behov for å fjerne det gamle belegget oppå linoleumen, før nytt belegg kunne legges. I tre uker lå hun på sine knær for å få vekk den gamle voksen. “Det gikk på stoltheten, det.”, mimrer hun lattermildt. Resultatet ble veldig fint, men kort tid etterpå røk det et saltvannsrør ombord og gulvet ble fullstendig ødelagt. Alt måtte gjøres helt på nytt. “Men det var sånn vi ble forma.”, kommenterer Vardi. “Det var fantastisk.”
Oppgraderinger ombord var ikke den eneste utfordringen de stod overfor i løpet av de første dagene ombord. Like etter at Mercy Ships hadde overtatt Anastasis, opplevde Hellas et voldsomt jordskjelv. Skipet måtte da flyttes til et spesialområde, hvor båter lå i opplag, fordi de greske havnemyndigheter mente det forurensa for mye der det lå. Det ble også ilagt restriksjoner, så kun 25 personer kunne være ombord av gangen. Noe som er mye lettere sagt enn gjort når antall personer ombord telte rundt det tidobbelte. Hvor skulle de da bo? Hvordan skulle de ha råd til å bo på land? Utrolig nok viste det seg at de hotellene i nærheten som ikke hadde blitt fullstendig ødelagt av naturkreftene, nå opplevde en ny krise ved at turistene uteble. Vardi og Trond var derfor blant de heldige som fikk tilbud om å leie en bungalov på stranda for så lite som $1 om dagen. Når de ikke befant seg ombord på skipet, reiste de rundt til ulike steder i nærområdet, deriblant flere ortodokse kirker, og hjalp til med opprydningsarbeidet.
“One hour of power”
Stram økonomi førte til lav tilgang på diesel. Den vanlige prosedyren for såpass store skip er å bestille en lekter til komme og fylle opp skipet med drivstoff. Uten mulighet til det, måtte maskinsjefen i stedet dra til nærmeste bensinstasjon med Jerry-kanner: 25-liters kanner til en tank på 20 tonn. Den lave tilgangen på drivstoff førte til rasjonering ombord og noe som de kalte for “one hour of power” (“en time med strøm”). Det betydde at de kunne bare bruke strøm en time hver dag, og denne timen måtte brukes til både å tilberede mat og vaske klær etter tur. “Vi stod på lister.”, forteller Vardi. Matforsyninger var en annen utfordring. Trond, som var utdanna kokk og steward, var ansvarlig for alt som hadde med maten å gjøre. En dag når det kun var ris, bønner og peanøttsmør å oppdrive, gitt til dem av en menighet i Holland, så han seg nødt til å gå til Don Stephens for å be om penger så han kunne kjøpe inn mat. “Dessverre, jeg har ingenting, så du må be Trond.”, var svaret. “Så får vi se hva som skjer.” Trond forteller hvordan han da gikk da ned i fryserommet for å lete. Og der, borti en krok, lå det en eske med elleve kyllinger. Hvor hadde den kommet fra? Og hvorfor hadde ingen lagt merke til det tidligere? Han tok den med seg opp til de seks kokkene som jobba “i byssa”, og bad de lage en gryterett ut av det. Litt mat per person var bedre enn ingenting, men hvor mye ville hver person få? En knapp spiseskje? “Hvordan skal vi gjøre det?” kvernet igjen og igjen ihodet hans. De urolige tankene ble aldri satt ord på, for Trond opplevde at det var som om noe stoppet han. Når hovedkelneren spurte hvordan han ville at maten skulle fordeles, kom svaret før han rakk å tenke seg om. “Vi får gjøre som vanlig.” Det “vanlige” var å øse maten opp i boller, sette disse på bordene og la folk forsyne seg når de satte seg til bords. Inni i byssa tikket minuttene sakte av gårde. Når den første gruppa hadde spist, de som skulle på vakt, kom flere inn i byssa og takket for maten. “Så mye deilig kyllingkjøtt. Har vi fått ny rasjon ombord?” Svetteperlene piplet fram i panna på Trond. Hva hvis de hadde spist opp alt som var? Så begynte måltidet for de andre ombord, og til Tronds overraskelse kom kelnerne aldri innom “byssa” for å spørre om påfyll. Hvordan var dette mulig? Når måltidet var ferdig, la de alle restene over i en stor kjele, og når alt var ryddet av hadde de mer kylling igjen enn når de hadde lagd retten. Til og med nok til lunsj dagen etter. For et bevis på Guds storhet!
Fisken kommer!”
Bungalovene de bodde i lå ved stranda som går mellom Korint og Megara. Hver morgen samlet de seg for “devotion” (“andakt”), hvor de priste Gud og bad om den Hellige Ånds ledelse. På et tidspunkt ble det bestemt at de skulle gå inn i førti dager med bønn og faste. Selv om ikke alle kunne gjøre førti døgn, så var de alle sammen i å gjøre det de kunne. “Noen gikk to dager, noen kunne gå i en uke, men felles så hadde vi førti døgn.”, forteller Trond. Og det gikk ikke lang tid før ting begynte å skje. Tre dager etter at fasten begynte, var det ei som hadde sin tid med Herren mens hun gikk langs stranda. Plutselig opplevde hun at en fisk hoppet rett opp foran beina hennes. Hun tok med seg fisken til Trond, som tilberedte den så alle sammen fikk en liten smakebit. Tre dager senere gikk en gutt nede ved stranda, da han plutselig hørte at det bruste fra vannet og en stim av fisk hoppet opp på land like foran han. 250 fisk ble til en flott fiskemiddag for mannskapet som telte nesten det samme. Hva var dette for noe? I tro fortsetter de med bønn og faste. De hadde allerede fått en smakebit, men var det mulig å være forberedt på det som ville skje? Tre nye dager senere, mens de satt i bønn og lovsang, høres plutselig en damestemme som roper: “Fisken kommer!” Ut av panoramavinduene til bungalovene, som vendte mot stranda, kunne man se noe som så ut som sølv som bølget inn over stranda. Vannet var ellers helt rolig. Alle som én løper ut og tar med seg det de har av trillebårer, plastikksekker, bøtter og kar. De fylles opp med fisk. Grekerne som bodde i nærheten, turte ikke å komme inn til der de bodde, fordi de trodde at dette måtte jo være trolldom. “Vi tok trillebårer, fylte de med fisk og kjørte bort til grekerne, og tømte de foran dem. Vær så god, ta, forsyn dere!” Trond måtte da skynde seg opp til byen og tråle flere forretninger for å få tak i salt, for å kunne bevare den enorme fangsten. Når de telte opp senere på dagen, var fangsten på 8301 fisk. Tilsvarende 13 tønner med fisk. Når de samlet seg for å prise Herren og takke for maten de hadde fått, forteller Trond at Gud talte veldig sterkt til dem gjennom en profeti:
“Dere er ikke fiskermenn av fisk, men dere skal være fiskermenn av mennesker.”
Fiskeunderet fikk ting til å flyte. Like etter dette ble beskjeden gitt om at båten skulle flyttes til et annet skipsverft, og da måtte alle være ombord. Selv om de hadde fått beskjed om å bare pakke en veske hver, kjente Vardi veldig på seg at de nok ikke ville komme tilbake igjen. Så når bussene kom for å hente de, hadde de pakket med seg alt de hadde. Opplevelsen av å komme ombord, og endelig være der samlet, der det var meningen at de skulle være, var utrolig sterkt. “Vi jubla og frydet oss.”, mimrer Vardi. “Det var nesten mer enn 17. mai og jul, og alt sammen.”. Da kom også forløsningen i form av pengene som de trengte, slik at skipet kunne bli fikset og gjøres klar for seilas. “Det var Gud som gjorde det her. Vi hadde stått i testen.”, konstaterer Vardi. Og da kunne formålet for skipet for alvor begynne.
Den aller første seilasen gikk til Malta, nettopp fordi Mercy Ships er registrert i Malta og derfor seiler under det maltesiske flagget. Korset på det maltesiske handelsflagget er også symbolet til den middelalderske munkeordenen, Malteserordenen. Denne ordenen bestod av munkene som startet de aller første hospitalene i Europa. Og som reiste inn til byene for å pleie de syke, når det var epidemier i Europa og folk flest flyktet bort. En forbindelse til Mercy Ships som ikke er å forakte. Og som sees på som en utrolig motiverende inspirasjonskilde i det arbeidet Mercy Ships utfører den dag i dag. Oppholdet på Malta varte i ca ett døgn. De møtte mange mennesker mens de var der, flere fikk mulighet til å komme ombord og se seg rundt. Derifra gikk ferden over Atlanteren, gjennom Panamakanalen og videre opp til Los Angeles. Velkomstkomiteen når de ankom den amerikanske vestkystbyen bestod av over 3000 mennesker som stod på kaia for å ta imot dem. Og det var der den aller første innsamlingsaksjonen av utstyr de skulle ha med seg videre satte i gang. Det var utrolig hvor mye som ble donert til skipet. Deriblant fem tonn havregryn, fem pre-fabrikterte hus, mange tusen nye skjorter og bukser. Som ansvarlig for innsamling av mat, var Trond med på å ta imot to tusen kalkuner, ni hundre kilo wienerpølser og fem tonn kiwi-frukter. Sånn fortsatte det til båten var fylt opp.
“Du blir aldri mer den samme.”
Så hvordan ser Trond og Vardi tilbake på årene ombord?
Årene ombord på Anastasis har, ifølge dem selv, gitt dem en ny og dypere forståelse av hva det vil si å være avhengig av Gud hver dag. “Det å søke Gud, å være innenfor Herren og få Hans ideer som våre ideer, det forandrer noe i livene våres.” påpeker Trond. I stedet for å tenke at man skal klare alt og ha råd til alt selv, så skaper det en indre forandring. “Og det gjør at hjertene våre ser også behovene rundt oss, hvor vi kan få lov til å være med å hjelpe.” For Vardi var fellesskapet noe hun spesielt husker tilbake på med glede. “Det å være frivillig kan jeg bare varmt anbefale!” For som hun påpeker, så var hvilken nasjonalitet folk hadde eller kirkesamfunn de kom ifra, aldri et samtaleemne. De var jo alle, bokstavelig talt, i samme båt. “De årene var gull! Vi fikk være med på så mye og oppleve så mye tegn og under som Gud gjorde.”
Det finnes ikke noe makent til det.” “Du blir aldri mer den samme!”