Ni år gamle Annica drømmer stort. Hun stortrives på skolen, spesielt i fag som matematikk, geografi og fransk, og målet er å en dag kunne bli en lærer. Utenom skolen elsker hun å spille basketball og leke med sine fem søsken.
Hennes sprudlende personlighet har alltid vært et lyspunkt for familien. Noe som gjorde uhellet hun opplevde som barn vanskelig for alle. Med alvorlige brannkontrakturer på armene, tok det ifra henne mye av uavhengigheten og selvtilliten. Og hverdagslige aktiviteter, som å løpe eller spille basketball, skrive på tavlen eller heve hånden i klassen, ble i stedet kilder til frustrasjon.
”Hun var litt reservert blant vennene sine, og det skapte et mindreverdighetskompleks.», forteller hennes lærer, Charles. Klassekameratene gav henne det grusomme kallenavnet «Annica uten armhule.»
En barndom endret av tragedie
Ulykken skjedde på et gatekjøkken eid av morens tante. Annica, ikke enda to år, utforsket stedet mens de voksne laget og solgte mat. «Hun endte opp med å sitte på loket til en stor gryte. Lokket satt ikke godt nok på, og hun falt ned i gryten.», gjenforteller moren Felicia.
Annica fikk alvorlige andregrads forbrenninger på begge armene. «Jeg gråt hver morgen når jeg så på henne,» gjenforteller moren. «Jeg trodde ikke barnet mitt kom til å overleve dette.»
En helsesøster som hadde begynt å hjelpe, ble uventet sendt til et annet sted i landet og behandlingen ble derfor avbrutt. Når familien tok kontakt med en tradisjonell healer, ble situasjonen bare forverret. «Sårene ble infisert ved at de spytta på dem», forteller moren.
Etter dette reiste de til distriktshovedstaden, hvor en misjonærsykepleier behandlet Annica i åtte måneder. Selv om hun ble frisk fra skadene, hadde den forsinkede behandlingen gjort at huden hadde dannet kontrakturer fra brystveggen og til armene. Dette gjorde at Annica ikke kunne løfte hendene over skuldrene, og hun var avhengig av moren til å utføre enkle, hverdagslige oppgaver som å børste håret, ta på seg klær eller hente vann.
Med årene vokste også foreldrenes bekymring for Annicas framtid, og de vurderte å ta opp et lån for å kunne betale for kirurgi. «Vi vurderte å be om økonomisk støtte fra andre,» bekrefter Tojoniaina, Annicas far.
Håpet kom i form av en nabo, som fortalte sin historie om hvordan han hadde fått gratis kirurgi om bord et av Mercy Ships sykehusskip.
Lyset i enden av tunnelen
Når «Africa Mercy» returnerte til Madagaskar i 2024, fikk Annica muligheten til å gå om bord for å motta gratis rekonstruktiv kirurgi. Det var en omfattende operasjon, hvor kirurgene utførte hudtransplantasjoner for å gjenopprette bevegeligheten i armene hennes, og forhindre at brannkontrakturene skulle komme tilbake.
«Noe av huden rundt det opprinnelige brannskadeområdet hadde blitt infisert og dødd, så vi måtte hente ny hud fra andre deler av kroppen.» forklarte dr. Venter, en frivillig rekonstruktiv kirurg fra Sør-Afrika. «Hun har nok hud til at den ikke trekker seg tilbake til slik det var.»
De påfølgende seks ukene var Annicas armer i skinner, og hun gikk med trykkplagg for å hjelpe til med å omforme armene. Rehabiliteringen ble ledet av den amerikanske fysioterapeuten Kaylee Earli: «Hun var veldig bestemt på å gjøre alt selv, uten hjelp fra bestemoren.» Allerede da begynte Annica å omfavne sin nyvunne uavhengighet.
En fremtid uten begrensninger
Når Annica kom hjem igjen var det tid for en stor familiefest. «Jeg trodde aldri at hun kom til å kunne gjøre disse tingene.», forteller en rørt far. «Jeg er veldig glad, for det føles som om hun aldri har vært brent.» Hovedpersonen selv er godt klar over sine nye ferdigheter. «Jeg vil skrive på toppen av tavlen og vaske toppen av tavlen.»
Annicas nyvunnet uavhengighet markerer begynnelsen på en lys fremtid. «Hun vil bli stadig mer selvsikker fordi hun ikke lenger har problemer med armene sine,» forutser læreren hennes, Charles. «Vi kan støtte henne i å nå målet sitt, og hun kan gjøre sitt beste i å nå målet, for nå er det ingen hindringer i veien.»
