I mars i år var Annemor Brekke på et besøk til “Global Mercy”, Besøket gikk over fem dager, og mens hun var om bord, satte hun seg ned til et intervju sammen med nasjonal leder Martin Aarflot, om inntrykkene og opplevelsene derifra.
Når hun blir spurt om hvilken rolle hun kunne ha tenkt seg, dersom hun skulle ha tilbragt et år om bord, svarer hun: — Jeg tror nok jeg ville ha stelt med barna. Smilet brer seg både varmt og vidt. Hun presiserer at selv om hun ikke har noen helseutdannelse, har hun jobbet som det som tidligere ble kalt samaritan, og det var jo helserelatert.

Hvordan var førsteinntrykket?
Mektig! Det har vært en utrolig opplevelse, helt fra starten. Bare det å bli møtt slik vi gjorde da vi ankom skipet, gjorde at vi virkelig følt oss velkommen. Den positive opplevelsen begynte allerede på flyplassen, mimrer de. Så fort de ansatte forstod at de hørte til Mercy Ships, ble de geleidet forbi alle køene og rett ut i bilen. — For en ære til Mercy Ships, som har bygget seg opp en tillit i landet, kommenterer Annemor.
Da kommer han og gjør en sånn high five
Den første dagen om bord “Global Mercy”, fikk de en omvisning på hele skipet. De var både nede i motoren og oppe på broa, innom sykehuset og kikket inn i operasjonsstuene. I tillegg fikk de møte noen av pasientene. — Det var en liten gutt som satt der sammen med mammaen sin og vinka. Plutselig bestemmer han seg for å hilse på, og kommer og gjør en sånn high five. Annemor stråler når hun gjenforteller opplevelsen, og blir mer alvorlig når hun fortelle om grunnen til en av de mest vanlige operasjonene som Mercy Ships gjennomfører.
— De som har blitt operert i beinene fordi de er ubrukelige. Det kommer av at de har hatt dårlig kost og fått for lite næring til å bygge kroppen. Hun møtte en lege som hadde jobbet tolv timer i løpet av én dag, bare med sånne operasjoner. — Lange skift og imponerende mennesker, de som jobber her, konkluderer hun.

Helsepersonell og utstyr som holder verdensklasse
Da de var oppe på broa, fikk de blant annet en opplæring av kaptein Perez i de ulike skjermene, som fortalte om ulike ting på skipet. Der var det også en større skjerm, hvor man kunne se og følge med på folk som beveget seg i de forskjellige rommene. Et stort skip har stor plass, og dermed også et stort potensial. — Jeg forstår jo at det trengs et enormt mannskap til å drive dette, påpeker Annemor, og ramser opp noen av de ulike yrkene: Lærere, sykepleiere, bioingeniører, rørleggere, rengjørere og bakere. Omtrent halvparten av de som jobber om bord våre skip er helsearbeidere, mens den andre halvparten er de andre støttefunksjonene som må til. Martin noterer at når det er smekkfullt om bord, er det plass til 200 pasienter på én gang.
Mange sedler for små kjøp
Tidligere på dagen hadde Annemor og Martin vært innom banken om bord på skipet, for å ta ut penger. — Og det var en bunke. En litt morsom opplevelse, selv om årsaken er alvorlig. Inflasjonen i Sierra Leone er såpass høy at man må bruke store mengder sedler for å kjøpe selv små ting. En situasjon som også påvirker folks evne til å betale for helsehjelp.

Unnagjort flere dagsreiser
— De baker jo alt av brød, rundstykker og kaker her på skipet, tenk på det. Annemor er full av beundring. Den norske kjøkkensjefen, som var om bord når dette intervjuet ble gjort, hadde da vært der i flere år. — Han skulle bare være ute i noen måneder, og nå har han blitt i snart fire år, kommenterer Martin Aarflot, før han fortsetter. Det er så fantastisk inspirerende å vite at vi tar med oss et sykehus, med helsepersonell og utstyr som holder verdensklasse. Og så seiler vi til noen av verdens minst utviklede nasjoner, for å hjelpe mennesker som ikke har noe annet håp, egentlig. Folk som har unnagjort flere dagsreiser.
Dette er Guds arbeid
En av personene de hadde møtt i løpet av tida om bord var Geoff, sjefen på skipet. Han hadde gjort et poeng av å si, at når du har mennesker fra 50-60 ulike nasjoner, er det helt umulig å samles om noe annet enn Jesu eksempel. Og at det er når alle samles rundt dét, at man får oppleve den unike kulturen som eksisterer om bord på skipet. — Han sa jo at hans viktigste jobb var å minne alle på at vi følger Jesus, kommenterer Martin ivrig. Annemor er enig. — Man blir så inderlig takknemlig for at dette arbeidet blir lagt i Guds hender.
