Houssainatou

Houssainatou (10) bor på en av Guineas høysletter sammen med foreldre og fire søsken. Spør du henne om barndommen, sier hun at hun har det fint. Hun hopper tau med venner, passer lillebroren og elsker å klatre i trær. 

Spør du far, Souleymane, går det ikke en dag uten at han bekymrer seg for datterens helse. Han observerer ansiktssvulsten hennes og håper hun ikke blir en av de mange unge døde. 

Houssainatou begynte å få vondt i munnen allerede da hun var ett år gammel. Det som var vondt ble en utvekst som vokste over tid. 

For to år siden bestemte Houssainatous foreldre seg for å ta henne ut av skolen. Det var ingen lett beslutning å ha henne hjemme med moren. De passet på ikke å definere datteren ut fra sykdommen. Likevel var det vondt å la en oppvakt åtteåring hjelpe til hjemme når hun skulle vært på skolen. 

̶  Vi bekymrer oss hele tiden, forteller faren. Vi har ikke penger, landsbyklinikken kan ikke hjelpe oss, vi har ikke råd til spesialkirurgi. Vi ber og bekymrer oss mens vi ser etter hjelp. 

Souleymane er maisbonde. Noe av det verste for ham, er tanken på at han ikke tjener nok til å dekke datterens behov for kirurgisk hjelp. 

Vi har nok til mat, men ingenting utover dét, sier han. De fikk høre at «Africa Mercy» var i Conakry via en slektning som bor der. Dermed begynte de viktige skrittene mot en løsning for Houssainatou. 

̶  Jeg må være verdens lykkeligste mann, sa Souleymane da han fulgte datteren opp landgangen på «Africa Mercy». Houssainatou var trygg og tillitsfull mens hun utforsket det som skulle bli hjemmet hennes en stund.  ̶  Jeg gruer meg ikke. Jeg skal jo bare sove, sa hun om operasjonen.  

Og det skjedde virkelig mye de fire timene hun sov. Da hun så seg selv i speilet etterpå, var svulsten borte. Souleymane var så begeistret og takknemlig.  ̶  Jeg kan ikke vente til resten av familien får se henne, sa han. 

Selv om hun måtte ha en serie med oppfølginger etter operasjonen, var Houssainatou så frisk som hun aldri før har vært.  

̶  Jeg var redd hun skulle dø, sa Souleymane før de to dro hjem sammen. All energi ble spist opp av bekymringer. Nå gleder jeg meg til å bruke tiden min på fremtiden hennes.  

Flere fortellinger

Les flere fortellinger
─ Behovet er enormt og pasientkøen virker endeløs. Hver gang blir jeg berørt av at så mange pasienter har alvorlige medisinske problemer.
Gary Parker, frivillig kirurg