For å få råd til selve reisen til sykehusskipet, måtte han selge kornåkeren sin. Det vil i praksis si at han ga fra seg levebrødet til familien.

Tenk deg at du lider av en alvorlig, men kurerbar sykdom og har to valgmuligheter: For å få råd til medisinsk hjelp, må du selge hus og innbo. Du og familien din blir hjemløse. Alternativt kan du la være å oppsøke hjelp, men det innebærer et liv i smerte og arbeidsløshet. Familien må forsørge deg på toppen av egen armod. Hva velger du?

For en tid tilbake var jeg i Benin for å besøke Mercy Ships sitt sykehusskip «Africa Mercy». Jeg ble stående ved venteområdet for pasienter på kaien. Ut av intet begynte en liten jente med en stor svulst i ansiktet å vinke til meg. Ved siden av henne satt en mann som sannsynligvis var faren. Jeg har aldri glemt denne jenta. Det kunne vært min egen lille datter, og jeg kunne vært faren som satt tankefull ved hennes side.

Jeg er heldig som er født i Norge. Her slipper jeg å måtte gjøre slike brutale valg der jeg og familien kommer tapende ut på begge sider. Jeg kan bare forestille meg fortvilelsen som forelder dersom barnet mitt led, og jeg ikke hadde nok penger til å bringe henne til sykehus med behandlingstilbud.

Et av medmenneskene vi har hatt gleden av å hjelpe om bord på «Africa Mercy», er Sambany fra Madagaskar. For å få råd til selve reisen til sykehusskipet, måtte han selge kornåkeren sin. Det vil i praksis si at han ga fra seg levebrødet til familien. Sambany visste at alternativet han hadde var enda verre: Han var i ferd med å dø av kvelning på grunn av en diger svulst i ansikt og hals. Gratis operasjon av Mercy Ships ble hans sjanse til å overleve. Frivillige kirurger og 17 blodgivere blant kollegaene mine om bord sørget for en vellykket operasjon. Sambany kunne vende tilbake til livet. Bokstavelig talt.

Overlege Gary Parker kom med et treffende poeng i etterkant av operasjonen: «Det frustrerer meg at noe som kunne vært et veldig enkelt kirurgisk inngrep for Sambany, ble en veldig komplisert operasjon fordi han ikke hadde hatt tilgang til hjelpen han trengte før nå.» Her er doktor Parker inne på noe av kjernen i et globalt problem: Manglende tilgang til helsetjenester rammer hardest de som allerede er fattige.

Ifølge rapporten «Global Surgery 2030» fra den internasjonale helsekommisjonen Lancet, vil 33 millioner mennesker møte privatøkonomisk ruin hvert eneste år for betaling av kirurgi og anestesi. I tillegg til dette vil 48 millioner mennesker møte samme ruin i møte med transportkostnadene knyttet til å komme seg til behandlingssted. De som allerede er fattige rammes hardest når helsetjenester ikke er tilgjengelig.

Ifølge indeks for menneskelig utvikling, lever 97 prosent av den fattigste milliarden av verdens befolkning i Afrika, sør for Sahara. For å bidra til å hjelpe disse medmenneskene har Mercy Ships fokusert sin innsats her siden 1992. Forrige uke ankom vi for fjerde gang et av Afrikas aller fattigste land: Guinea. Her skal sykehusskipet «Africa Mercy» tilbringe ti måneder for å gi gratis operasjoner, trene helsepersonell og ruste opp helseklinikker.

FN rangerer Guinea som ett av verdens minst utviklede land innen tilgjengelige helsetjenester. Kun 8 prosent av befolkningen i Guinea er eldre enn 54 år. Medianalderen blant befolkningen er bare 18,9 år. Det finnes ikke mer enn om lag 1.000 leger i et land med 12,6 millioner innbyggere. Tannhelsetjeneste er tilnærmet totalfraværende.

FNs første og fremste bærekraftmål er å utrydde fattigdom. Å sikre trygge og tilgjengelige helsetjenester er som en innvevd tråd i dette målet. Skal man lykkes med å utrydde ekstrem fattigdom, må verdenssamfunnet sørge for at den fattigste milliarden har tilfredsstillende tilgang til medisinsk behandling. Jeg mener det er en menneskerett å slippe det umenneskelige valget i innledningen min: Privatøkonomisk ruin eller livslang sykdom – hva velger du?