Marie Jeanne (80) har opplevde mye i sitt lange liv.
Sju av hennes åtte barn har gått bort, og hennes gjenlevende datter, Germaine, har overtatt ansvaret for åkrene, i tillegg til at hun forsørger sin egen datter og barnebarn. Flere generasjoner under samme tak.
For tre år siden begynte Marie Jeanne å se dårligere. Grå stær stjal til slutt synet hennes, og begrenset livet hennes til husets fire vegger. «Jeg kan ikke lenger se.», forklarte hun. «Når jeg må gå ut, bruker jeg en stokk.» Når hun er hjemme, liker hun å bruke tid på å veve gulvmatter og hatter. En hobby og en lidenskap hun verdsetter høyt.
Et år senere begynte datterens syn å bli påvirket av den samme sykdommen, og det å ta ansvaret for åkrene begynte å bli umulig. Det å kunne klare seg selv ble erstattet av avhengighet av andre. «I løpet av høytidene pleide vi å feire, danse og dele måltider sammen med hele familien», forteller Germaine. «Nå er livet veldig annerledes. Hvis min tro hadde vært svakere, hadde jeg kanskje gitt opp.»
Mulighet for helbredelse
Håpet kom når en slektning som bor i Toamasina fikk høre om Mercy Ships, både via radioen og TV-en. Hun insisterte på at hennes slektninger skulle gripe muligheten for å kunne få gratis kirurgi om bord «Africa Mercy».
I 2024 reiste mor og datter til Toamasina. En reise som også var et steg nærmere å gjenvinne det livet de hadde mistet. Hånd i hånd gikk de opp gangveien på skipet.
Samme dag som de gikk opp gangveien ble de operert, side ved side, i samme operasjonssal. Den frivillige kirurgen dr. Guy Chevalley, beskrev alvorlighetsgraden slik: «Deres grå stær hadde utviklet seg såpass mye at pupillene deres var ikke lenger svarte, men fullstendig hvite.» Programlederen for øyemedisin, Ella Hawthorne, la til: «De kunne bare se bevegelser, som en hånd som vinket rett framfor dem. Ikke noe mer enn det.»
Dagen etter kom sannhetens øyeblikk, i det øyelappene ble fjernet, og for første gang på tre år kunne mor og datter se hverandre i øynene. Operasjonen hadde kun tatt 15 minutter, men hadde forandret hele livet.
«Når jeg er helbredet, skal jeg uttrykke min takknemlighet overfor Gud og alle sammen.», hadde datteren Germaine lovet på forhånd. Fylt til randen av følelser og glede, danset de foran alle som så på.
“Det var veldig emosjonelt å se hvor glade de var når øyelappene ble fjernet.», mimrer dr. Chevalley. «For en velsignelse det er å kunne hjelpe denne familien.», reflekterer Ella Hawthorne. «Det å kunne være vitne til at noen som har mistet evnen til å kunne se, får den tilbake, er virkelig spesielt.»
Vi lever ikke lenger i mørket
Marie Jeanne og Germaine returnerte til landsbyen med fornyet håp og fremtidsutsikter, takket være synets gave.
Marie Jeanne gledet seg til å kunne begynne å veve igjen. «Det er noe jeg er flink til, og som jeg har savnet å kunne gjøre.»
Germaine var stolt over å kunne ta over ansvaret for åkrene, selge frukten den produserte og på den måten forsørge familien. Hun gikk i kirka uten hjelp eller støtte fra andre, og kunne igjen ta del i det vanlige livet i landsbyen.
«Tusen takk, og Gud velsigne deg!», stråler Germaine. «Gud være med deg! Våre øyne kan se og våre hjerter er fulle av glede. Vi lever ikke lenger i mørket.», proklamerer Marie Jeanne.
