Av de 16 nasjonale kontorene, ligger Mercy Ships Norge godt an på rekruttering av maritimt mannskap. Møt Kjell Roar Vik. Han har sitt daglige virke i maskinrommet på «Africa Mercy».
̶ Hva får en ung mann fra Veavågen til å arbeide som frivillig og ulønnet på ubestemt tid?
̶ Kona mi og jeg har kjent det som et kall lenge å kunne jobbe om bord på sykehusskipet, forteller Kjell Roar. Jeg kommer fra en plass hvor folk som regel blir boende i lang tid. Det var egentlig ikke noe som passet for meg. Da jeg var motormannlærling, fikk jeg tilbringe ti måneder på «Africa Mercy». Da jeg forlot skipet, forstod jeg at her skulle jeg komme tilbake for en lengre periode enn dét. Det er noe spesielt med å jobbe for å bety noe i andres liv. Dét er større enn noen lønnslipp, slik jeg ser det. I det daglige ser jeg mennesker som har hatt det vondt i mange år. Her får de hjelpen de har ventet på altfor lenge. Jeg vil være med og sørge for at de som trenger det mest får hjelp.
̶ Hvorfor nettopp Mercy Ships?
̶ Jeg har egentlig alltid hatt lyst til å jobbe med misjon. Etter at jeg var ferdig som lærling, vurderte jeg å studere teologi. Det føltes bare ikke helt rett. Jeg visste godt at Mercy Ships trengte maskinister, så jeg bad Gud om hjelp til å velge. Skulle jeg bli teolog eller maskinoffiser? En av bekreftelsene jeg trengte, lyste mot meg på Facebook. Der var det et innlegg fra «Africa Mercy» som sa ‘We need marine engineers’. Jeg tok fagskolen, giftet meg med Lara (ett av de mange ‘skipsbarna’. Red. anm.) og vi var begge klare for å returnere til sykehusskipet så fort som mulig, forteller Kjell Roar. Som nylig ble godkjent maskinist.