Svein-Are (59) reiste fra Å i Lofoten til Madagaskar for å mønstre på «Africa Mercy». Her er lofotværingens betraktninger om livet om bord.
Traff Mercy Ships ved et veiskille.
Etter 40 års fartstid på land og et veiskille i livet, ville jeg gjøre noe helt nytt. Nå hadde jeg endelig muligheten til å reise til sjøs. Jeg tok maritim utdannelse, og nå stod seks måneder mellom meg og en jobb som maskinoffiserkadett.
En studiekamerat tipset meg om Mercy Ships. Dét rederiet hadde jeg ikke hørt om. Et sykehusskip som ga gratis helsehjelp i Afrika? Hvorfor ikke bidra der det virkelig monner – once in a lifetime – og samtidig få seilingstid som kadett?
Jeg tenkte at dette gjør jeg bare! Etter en stund kom svaret på søknaden min. Jeg var accepted. Mercy Ships er en kristen organisasjon. Nå forstår jeg at man må være sterk i troen for å drive et slikt arbeid.
Sterke inntrykk
Å se mange barn med begge bena i gips, gir klump i halsen. I korridorene treffer jeg ofte smårollinger som trener med gåstol. De fleste rekker fram ei lita hånd for å hilse. Andre har fått fjernet en livstruende svulst, og kan begynne et nytt liv. Felles for alle, er at de smiler gjennom smertene. Håpet om et bedre liv lever.
Sterkt er det også å se folk stå og vente på kaia om morgenen. De er utvalgt blant tusener av andre som også trenger behandling. De fleste har brukt sine siste penger bare på reisen til «Africa Mercy». Hva tenker de? Hvilke forventninger har de?
En vanlig dag om bord på ‘den gamle damen’.
«Africa Mercy» er en ‘dame’ som begynner å merke alderen. Med sine 150 meter, ni maskinrom, og mye sykehusutstyr, trenger hun et solid mannskap uten for mange utskiftninger. Det er avgjørende med gode rutiner for opplæring. Derfor er «Africa Mercy» ideell for kadetter og lærlinger.
Jobben min er vedlikehold og reparasjon av hoved- og hjelpemotorer med generatorer, nødaggregater og ikke minst air condition. Når gradestokken viser over 30˚c ute, blir det viktig å regulere innetemperaturen for pasienter og mannskap. På Madagaskar har vi heldigvis nok vann. Det er ingen selvfølge i afrikanske havner.
Tenker du på å reise?
Frivillige fra over 40 nasjoner gjør en innsats om bord, fra to uker til flere år av gangen. Det fantastiske samholdet har overrasket meg mest. Her blir ingen glemt. Ingen sitter alene og spiser i kantina. Alle blir tiltalt med fornavn, og alle har samme mål – å hjelpe der det trengs mest.
Jeg oppfordrer alle til å gjøre noe som er once in a lifetime. Grip sjansen!
i hjertet av det vi gjør 
