Over hele verden er livet plutselig blitt endret for oss alle. Covid-19 påvirker oss, selv de tjenestene som Mercy Ships gir i Senegal, og mange andre organisasjoners innsats for verdens aller fattigste. Dette kan være den store testen om vårt arbeid bærer frukt.
De aller fleste vet at Mercy Ships gir øyeblikkelig kirurgi til mennesker som står bakerst i den globale helsekøen. Derimot er det ikke like mange som vet om den store innsatsen som legges ned for å utdanne lokale leger og sykepleiere, og pusse opp lokale sykehus. Selv om det er vanskelig å se noe nå midt i covid-19 krisen, så kan det være interessant å reflektere litt over hva vi legger igjen. Kanskje håpet er det sterkeste såkornet vi har?
I 2016 sto Mercy Ships for oppussingen av et sykehus på Madagaskar. Under befaringen tok den lokale arbeidsformannen oss til side og sa noe som beveget meg: «Du har endret hjertet mitt. Du har lært meg hvor viktig verdien til enkeltmennesker er og hvordan vi må tjene hverandre. Jeg kommer på eget initiativ til å påse at dette sykehuset forblir som det skal!»
Paul Collins, mannen som skrev «The bottom billion», hevder at den største feilen vesten har gjort i bistandsarbeid, er å sette et kunstig skille mellom utvikling og tro, og ikke å utnytte det fantastiske arbeidet innenfor skole og helse som kirken har levert. Ikke for at troende er bedre mennesker, men for å ta på alvor kraften som man finner i mennesker som drives av en dyp nestekjærlighet forankret i troen deres.
For mange av oss, er det en gåte hvordan Jesus kunne satse utbredelsen av vår kristne tro på tolv tilsynelatende ukvalifiserte disipler. Jeg liker å tro at dette var tilfeldig utvalgte mennesker, for å tillate meg å identifisere meg som en av gjengen. Historien forteller hvordan disiplene vendte ham ryggen når det stormet som mest – og Jesus ble korsfestet. Slik kan det være for både meg, og mine medmennesker i Norge og Vest-Afrika. Når vi rammes av en plutselig katastrofe eller andre vanskeligheter, kan vi miste håpet om det livet vi trodde vi skulle få leve. Akkurat slik disiplene opplevde det i påsken. Men det varer bare tre dager før Jesus viser at han ikke har forlatt disiplene, og et nytt og enda sterkere håp tennes i hjertene deres. Et håp og en brann som gjorde at de våget å satse, langt utenfor fotsporene til sine forfedre.
De aller beste historiene vi har fra styrking av lokal kompetanse handler ofte om enkeltpersoner som er blitt tent i brann for sitt eget lands beste, og drar andre med seg i samme retning. De sprer håp om en bedre fremtid, inn i håpløse omstendigheter. De innser at de kan være nøkkelen til å spre håpet videre. Dette kan være landsbylegen som har egen inngang på baksiden av huset for alle som ikke kan betale, og vanlig inngang for alle som kan betale. Eller det kan være dr. Odry Agbessi, som bestemte seg som tenåring for å hjelpe folket sitt. Nå er hun Benins første og eneste plastiske kirurg som kan behandle folk med store og alvorlige brannskader.
Vi tror at hvis vi kan være med å tenne tro og håp hos enkeltpersoner, så kan de løpe mye lengre enn vi kan – i sitt løp. Et godt eksempel på dette er Scott Harrison som ble inspirert som frivillig hos Mercy Ships i Liberia, til å starte Charity:water i 2006. Organisasjonen har i dag gitt rent vann til over 8 millioner mennesker.
Mennesker med engasjement som skaper håp hos dem de er sammen med, blir avgjørende for å ta ny kunnskap og nye ferdigheter videre.
Kan vi tenne håpet for en hel gruppe eller i et helsesystem, er mulighetene enda større for å skape varige endringer. Da kan vi oppleve en bølge av håp som setter mange mennesker i bevegelse samtidig. Det er dette vi i Mercy Ships forsøker når vi trener og utdanner lokale helsepersonell og ruster opp lokale sykehus, i tett samarbeid med lokale myndigheter. Vi vil gi nøkkelpersoner håp samtidig som vi bidrar med faglig utdanning og gode verktøy. Det gir oss nå håp om at lokale helseinstitusjoner vil kunne behandle befolkningen med integritet. Dette er også i tråd med internasjonale anbefalinger om å styrke lokalt helsevesen for å hindre eller tidlig avdekke epidemier og pandemier.
Vi frykter at Afrika vil rammes hardt av covid-19, og vi ser at pandemien utvikler seg fort. Vårt håp er at vi har inspirert tilstrekkelig mange lokale leger og sykepleiere, og at vi har lagt igjen tilstrekkelig kompetanse og utstyr til at det kan hjelpe gjennom pandemien.
Det sies at et travelt liv svært ofte er et ureflektert liv og dermed ikke i tråd med egne verdier, drømmer og ønsker. Jeg håper at denne veldig spesielle tiden kan brukes til å sette ord på hva som egentlig er det viktigste for oss og ikke for alle rundt oss. Jeg tror det fører til mer fokus på relasjoner og en enda større iver etter å spre såkorn av håp – midt i håpløshet.
