Jeg er bekymret for at viktige ting blekner nå under pandemien som herjer. Det finnes ting vi ikke kan tillate oss å overse, selv når kriser inntreffer. Jeg tror at vi må alle stille oss spørsmålet om hva vi på lang sikt vil være takknemlig for at vi gjør i dag.

Jeg er bekymret for de aller svakeste. De aller mest sårbare gruppene som allerede før pandemien levde på et eksistensminimum. For disse, er ikke COVID 19 den største trusselen, men alle andre trusler som henger sammen med å være ekstrem fattig. Dette er sult, krig og helse.

I dag er det størst konsentrasjon av mennesker som lever i ekstrem fattigdom i Afrika sør for Sahara. Ekstrem fattigdom defineres som personer som lever på mindre enn omtrent 18 kr per dag. For Afrika viser tallene en nedgang av ekstrem fattigdom fra 54% i 1990 til 41 % i 2015. Grunnet sterk befolkningsvekst i Afrika, så økte imidlertidig antallet ekstremt fattige afrikanere fra 280 millioner til 415 millioner i samme periode. Verdensbanken anslår at for første gang siden 1998 så vil nå antall medmennesker som lever i ekstrem fattigdom økes med 40 til 60 millioner mennesker, med sannsynlig hovedvekt i Afrika.

Mine afrikanske kollegaer rapporterer om det samme nå. Fattigdommen og arbeidsledigheten øker betydelig på grunn av land som er nedstengt. Bevegelsesrestriksjoner og handel av jordbruksvarer som uteblir. 89 % er sysselsatte i uformell sektor, og økte ledighet vil nå ramme de fattige hardt. Det er anslått at bare 20 % av befolkningen har et sosialt sikkerhetsnett. For de som nå faller utenfor arbeidslivet, vil sult dessverre være eneste alternativet til arbeid.

I tillegg fortelles det som fortvilende situasjoner der nødvendig helsehjelp ikke utføres ut av frykt for korona på sykehuset og at alt helsepersonell er opptatt med responsen på COVID-19. Andre helseutfordringer som malaria og HIV blir ikke behandlet på tilfredsstillende måte nå. Situasjonen blir ytterligere forsterket ved at helsearbeidere ikke har nødvendig medisinsk utstyr og personlig verneutstyr. Motivasjonen utfordres når helsearbeidere må ta denne kampen med egen helse som innsatsfaktor, og for mange, med Ebola friskt i minne.

Over halvparten av verdens befolkning kan ikke få hjelp med operasjoner om de trenger det, og mange lever med smerter og lidelser vi aldri ser i vår del av verden. Igjen er det slik at de som lever i størst fattigdom også lider mest.

COVID-19 har understreket behovet for både gode lokale helsestasjoner og lokale sykehustjenester med helhetlige sykehustjenester som inkluderer respiratorer, anestesi og kirurgi – også for de mest sårbare.

Styrken i arbeidet til Mercy Ships er at vi både hjelper enkeltpersoner med operasjoner, samtidig som vi bygger lokal helsekompetanse og infrastruktur. Derfor har vi opplæring innenfor forskjellige former for kirurgi, vedlikehold av medisinsk utstyr, sterilisering av utstyr, mental helse, ledelse, WHOs sjekkliste for sikker kirurgi og skaffer medisinsk utstyr ved behov.

Dette skaper er bredt nettverk av samarbeidspartnere som nå er bedre rustet etter treningen hos oss. Mange av disse arbeider vi nå sammen med for å spre kunnskap og personlig verneutstyr til helsearbeidere.

Flere afrikanske land åpner nå opp igjen, noe som tilsynelatende er det eneste alternativet. Dette er på tross av økende smittetall og et helsevesen med store mangler på personlig verneutstyr, medisiner og en skadet leverandørkjede. Vi er bekymret, men håper og ber for de mest sårbare. Jeg er redd for at dette fører til «survival of the riches, strongest or luckiest». Jeg tar meg selv i at jeg nå ønsker avstand når fremmede vil dele sete på bussen eller vil selge meg noe i Markens gate her i Kristiansand. Frykten og usikkerheten skaper avstand, men vi må ikke la dette stoppe oss i gjøre det som er riktig, også på lang sikt.