Nødhjelp redder liv. Det er nødvendig og viktig. Det gjør at mennesker reddes fra akutte situasjoner som krig, katastrofer og annen elendighet. Vi ser mennesker i nød og vi strekker ut en hånd eller et bankkort. Med de ressurser vi har, prøver vi så godt vi kan å berge liv. Katastrofeinnsatsen er relativt kortvarig ­— alt går fort — og det må vi fortsette med. La oss bare ikke glemme at det er i det langsiktige utviklings-samarbeidet at virkelige endringer kan finne sted.

Å bygge god helse krever gode valg over tid. Det utelukker ikke muligheten for ulykker eller sykdommer, men det reduserer risikoen. Raske gode løsninger er unntaket til langvarige endringer. Hovedregelen er at vi trenger gode vaner over tid for å lykkes. Problemet for de fleste av oss er at vi ikke er tålmodige nok til å satse på at gode vaner holder. Det samme problemet har vi når gode helsesystemer skal bygges i fattige land.

Mye av det vi holder på med som bistandsorganisasjoner handler om å skape varige lokale, systemendringer for at lokalbefolkningen skal kunne leve verdige liv. Ja, vi i Mercy Ships gir gratis operasjoner til mennesker som ikke har mulighet for å komme under kirurgisk behandling. Dette kan sees på som kortsiktig. Styrken ligger derimot at vi samtidig samarbeider vi med myndigheter og institusjoner for å videreutvikle kirurgi-tilbudet lokalt slik at helsevesenet selv skal kunne betjene sine egne innbyggere. Dette er det langsiktige aspektet — at vi ikke bare hjelper i dag, men også i morgen.

En kollega av meg kom nylig tilbake fra en av sine reiser til et land i Vest-Afrika sør for Sahara. Lokale ledere fra flere sykehus og fra helsedepartementet var samlet til workshop rundt temaet om å bygge helsesystemet i landet. I felleskap erkjenner de at de ikke kjenner til en metode som fungerer for å bygge gode helsesystemer. De ønsker å samarbeide for å se om vi sammen kan skape varige og positive endringer på området. Ett stort tema som diskuteres er lederkulturen innenfor helse. «Vi kan ikke få til et godt helsesystem uten at vi har gode helse-ledere på alle nivå», sier de. Ledelseskulturen som beskrives kan betegnes som: «Lederen trenger lovprisning og betaling, så vil han passe på flokken sin så godt han kan. Ikke si han imot for forbedringsforslag og tilbakemeldinger vil oppleves som kritikk og belønnes ofte med oppsigelse.»  

Avstanden mellom leder og medarbeider er urovekkende stor, og frykt er ofte koblet direkte til makt på alarmerende måte.

Jeg tror at merkelapper som «giver» og «mottaker» ofte skaper unødvendige utfordringer og kan skape den samme urovekkende avstanden mellom aktører som nevnt over. Uten stor bevissthet skaper vi et usunt avhengighetsforhold der personene med pengene har makta. Frykt og avstand står fort i veien for de beste løsningene. Hva om vi kunne tenke at både fattig og rik, frisk og syk, gammel og ung kan ha samme rett til et sete rundt bordet av verdige verdensborgere?

Da skogbranner herjet i Australia for litt mer enn et år siden ble landet tilbudt hjelp fra flere av sine naboland, men valgte å takke nei til de fleste. Derimot valgte de å takke ja til hjelp fra USA. Jeg tror det samme kunne skjedd med oss i Norge og gjerne med meg også. Vi liker alle å se på oss selv som givere. Det er lettere å gi enn å ta imot. Men det er noen nyanser i dette.

Hadde det kommet noen fremmede på besøk til mitt hus i Søgne som ville male veggene en farge som de liker bedre enn det vi har valgt, så ville jeg nok kastet dem på dør. Men, kommer det noen som vil samarbeide med meg både med maling av huset og med å bygge ut det lille hønsehuset vårt, så ville jeg tatt vel imot dem. Jeg vet eksempelet er banalt, men jeg tror du tar poenget. Både mine venner i Afrika og min venner i Søgne er skrudd litt likt sammen.

Jeg tror at den mest bærekraftige løsningen er å anerkjenne hverandre som likeverdige partnere der vi i sammen investerer i våre medmennesker og i vår felles verden. Dette er superviktig overfor helsehjelpen vi gir hver dag og for den langsiktige byggingen av helsesystemer som tjener befolkningen.

Vi må være forsiktige. For mye gratis hjelp kan skape et usunt forhold mellom giver og mottager. Det kan kanskje løse noen av dagens akutte problemer, men jeg er sikker på at den langsiktige løsningen krever investeringer i lokale helseinstitusjoner – som gir sterkere, bedre og mer varig helsetilbud – i alle land.