Det er min dype overbevisning at alle mennesker er skapt med et Gudgitt potensiale. Guds hensikt med å skape hver og en av oss er at vi, gjennom livet, skal vokse og blomstre til Guds ære og til velsignelse for menneskene rundt oss.

Det er påfallende hvor enormt stor påvirkning ett menneske kan ha for livene til andre, når vedkommende våger å drømme stort. Det tjener ikke andre til noe godt eller Gud til ære om vi knusler. Ta Mercy Ships grunnlegger, Don Stephens, for eksempel. Det er jo nesten en vanvittig idé at man i en alder av 30 år legger inn et bud på et cruiseskip uten å vite hvordan man skal klare å betale det, eller hvordan man skal skaffe mannskap for å seile det. Men nå, drøye førti år senere kan vi se tilbake på en hel liten flåte av skip, og hundretusenvis av mennesker som har blitt velsignet som følge av at én mann våget å tenke stort.

Alle mennesker har dette Gudgitte iboende potensialet

Det er ikke alltid det virker så åpenbart, men jeg tror likevel det er slik. I møte med fattigdom mener jeg dette er ekstra viktig. Det finnes ikke fattige mennesker, bare mennesker som lever i fattigdom. Det er noe som hindrer dem fra å ta ut sitt potensiale. Ofte kan fattigdom umiddelbart se ut til å ha noe med økonomi å gjøre, men fattigdom er noe langt mer alvorlig enn mangel på penger. Jeg synes Steve Corbett og Brian Fikkert har klart å gi en viktig forklaring av fattigdom i sin bok «When helping hurts». Først definerer de fire grunnleggende relasjoner alle mennesker står i: Vår relasjon til Gud, til oss selv, til andre mennesker og til skaperverket. Deretter definerer de fattigdom som et fenomen som oppstår når én eller flere av disse relasjonene er brutt eller ødelagt.

Når relasjonen til Gud er ødelagt, vil mennesker enten fornekte Guds eksistens, eller tilbe falske guder.

Når relasjonen til oss selv er ødelagt vil vi typisk tenke alt for stort om oss selv, eller altfor lite. Når en persons relasjon til andre mennesker er ødelagt vil vedkommende enten bli selvsentrert eller utnytte og misbruke andre. Når en persons relasjon til skaperverket er ødelagt (altså det som vi er ment å forvalte slik som penger, tid, miljø osv.) kan man oppleve meningsløshet og bli lat, eller i motsatt ende bli arbeidsnarkoman eller materialistisk.

Jeg tror det er helt avgjørende å ha med oss denne mer komplekse definisjonen i møte med mennesker som lever i fattigdom, dersom vi ønsker å bidra til fattigdomsbekjempelse. Da er det lettere å innse at det sannsynligvis ikke hjelper å «kaste masse penger på fattigdom».

For dersom ikke de type underliggende årsakene adresseres, vil ikke alle verdens penger hjelpe. Bare tenk på noen av de store krisene som utspiller seg rundt om i verden i dag, og du vil raskt se at brudd i disse fire grunnleggende relasjonene spiller en vesentlig rolle.

Men vi trenger heller ikke se lenger enn til vårt eget land, for også her lever mennesker med brudd i disse grunnleggende relasjonene. Ja, alle mennesker gjør vel egentlig det – i større eller mindre grad. Ingen av oss har alt på stell, og dette er en helt avgjørende erkjennelse. For dersom jeg innser at jeg også opplever fattigdom i mitt liv, vil jeg kunne møte andre som lever i fattigdom på like vilkår. Da er det bare formen for fattigdom og de drivende årsakene som er ulike.

Der Mercy Ships legger til kai på Afrikas vest-kyst, finner vi en konsentrasjon av noen av verdens aller fattigste og minst utviklede land. Køene med pasienter kan bli over en kilometer lange. Men enorme svulster, blindhet og deformerte armer og ben er egentlig bare symptomer på et samfunn uten fungerende helsevesen, og dysfunksjonelt helsevesen skyldes gjerne manglende evne eller vilje hos styresmaktene som forvalter landets ressurser.

For at Mercy Ships bidrag ikke bare skal bli symptombehandling, er det derfor ikke uvesentlig hvordan vi tilnærmer oss de nasjonene vi besøker med skipene våre. Vi vet at mange regjeringer synes det er svært attraktivt å få skipet vårt på besøk, for det er åpenbart enormt mange pasienter som får hjelp i løpet av de månedene vi ligger til kai. Derfor har vi strenge krav og forventninger til regjeringene om investeringer i helsevesenet og vi bygger personlige relasjoner med myndighetspersoner som kan være med å skape varige endringer.

Jeg tror ikke vi vil klare å bidra til endring av menneskers liv og endring av nasjoner uten at vi tilnærmer oss gjennom et personlig engasjement i enkeltmenneskers liv over lang tid.

Dersom vi tror at menneskene vi møter også har et Gudgitt iboende potensiale, kan vi forsøke å vandre et stykke liv sammen som likemenn. Da kan vi med troverdighet spørre hverandre om hvilke ressurser og nådegaver vi begge har og hvordan vi best kan samarbeide for å løse det aktuelle problemet som er årsaken til fattigdommen vi begge ønsker å bekjempe.

Hvis vi inntar posisjonen som overlegen har vi nesten allerede mislykkes.

Det er en holdning som fort ender med roller som «giver» og «mottaker», noe som gjerne ender med å skape et avhengighetsforhold. Alt for mye bistandsarbeid har endt opp i den grøfta fordi man tror det hjelper å kaste penger på fattigdom.

Problemene i Vest-Afrika er store og komplekse, og de krever at vi er forpliktet på å vandre lenge sammen med menneskene der for å løse dem. Målet er ikke nødvendigvis at vi ser fattigdommen fullstendig bekjempet i vår levetid, men at vi setter gang prosesser i enkeltmenneskers liv slik at de kan være med å sette i stand brutte relasjoner til Gud, seg selv, andre mennesker og skaperverket og på den måten ta fattigdommen ved roten.

Veien er målet.