Regjeringen Solberg la frem sitt forslag til neste års statsbudsjettet 7. oktober, og de neste ukene vil avgjøre om regjeringen får gjennomslag for sine prioriteringer.

I bistandsbudsjettet tar regjeringen viktige grep som å beholde målet om 1 % til bistand og styrking av helserelatert bistand. Korona-pandemien understreker viktigheten av gode og helhetlige helsesystemer, med en rett fordeling av felles goder.

Over halvparten av verdens befolkning har ikke tilfredsstillende tilgang til en operasjon når de trenger det. De fattigste lider mest. I 2020 ville ingen av oss oppdradd barn i områder uten mulighet for en operasjon hvis junior skulle få et komplisert brudd i ankelen eller blindtarmbetennelse. Det er på tide at vi gir dette nødvendige godet til våre fattigste medmennesker også.

I følge Lancet-kommisjonen, dør 46 000 medmennesker hver dag i mangel på sikker, oppnåelig og tilgjengelig kirurgi – det er like mange som det bor i Arendal. I tillegg til dette, lider medmennesker med smerte, skam og funksjonsnedsettelse som kan ordnes med kirurgi. For ikke å nevne ringvirkninger hos venner og familie.  

Vi har drevet sykehusskip i over 40 år, og vil fortsette så lenge behovet for slik hjelp er til stede. Det er en stor glede og motivasjon i arbeidet vårt å se at medmennesker i dypeste mørke får tent et håp for fremtiden gjennom behandlingen de får fra oss. Gjennom alle disse årene har vi hjulpet tusenvis av slike.

Det er bekymringsfullt at helsesystemer ligger med brukket rygg i altfor mange vestafrikanske land. Oftest er kirurgi en av de byggeklossene i helsesystemet som ikke fungerer som det skal. Hele befolkningen i alle land må ha tilgang til kirurgi. Her må vi sammen med lokale helsemyndigheter styrke deres helsesystem for å hindre at pasient-køene vokser seg veldig store mellom hver gang et sykehusskip besøker disse landene. Helst ser vi at sykehusskip blir overflødige.

Mercy Ships har bidratt til å bygge nasjonale helsesystemer i flere år allerede. Dette har vi gjort parallelt med å gi kirurgisk behandling. Hver eneste operasjon om bord på vårt sykehusskip gir en førsteklasses anledning til å drive med opplæring og mentoring av lokale helsearbeidere. Vi har besøkt de fleste sykehusene i våre samarbeidsland og gitt grundig innføring i bruk av WHOs Sjekkliste for sikker kirurgi. Vi har kurset lokale medarbeidere i sterilisering og vedlikehold av medisinteknisk utstyr, og vi har donert nytt utstyr som kan vedlikeholdes. Det er ekstra gledelig å nå se at flere av kursene bæres videre av lokale helsearbeidere til sine landsmenn.

Det er viktig med gode helsestasjoner og vaksiner. Dette bidrar til at mange får den hjelpen de trenger før de blir kritisk syke. Vaksiner er avgjørende for å kunne slå ned pandemier slik som nå herjer. Men, selv med gode vaksiner og velfungerende førstelinjetjeneste, må vi gjøre det vi kan for å hjelpe de som trenger mer hjelp enn det helsestasjonen kan tilby. De må kunne sende pasienter videre til sykehus når de selv ikke har mulighet til å dekke behovet for kirurgi. Dette er åpenbart i Norge, men er i liten grad utbygd i fattige land, ofte fordi det er for kostbart eller for komplisert i forhold til stabile tilganger til strøm eller vann. Kirurgi er uansett like nødvendig i Guinea, Liberia, Sierra Leone og Madagaskar som det er i Norge.

Det viktige nå, er at vi ikke lukker øynene for det enorme behovet for kirurgi som står udekket i mange land. Vi må ikke ensidig prioritere førstelinjetjenesten uten også å gi mulighet for kirurgi og anestesi. Dette må henge sammen.

Min bønn til våre politikere er at Norge kan øremerke midler til langsiktig styrking av kirurgi, og dermed bygge ut et av dem mest forsømte områdene innenfor helsesektoren. Slik utvikling av helsesystemer vil ta minst 15-20 år, og det krever at de lokale helsedepartementene eier utviklingsprosessene. Men, med et godt samarbeid og med slike tidsperspektiver kan innsatsen virkelig kan gi resultater.