− Du er en fin gutt, Dyllan, sier sykepleierne. Niåringen rister så bestemt på hodet som nakken tillater. Han tror dem ikke. Dyllan ser ikke det de ser – store brune øyne og en undrende holdning til livet.
Det har faktisk vært et felles løft å få disse øynene til å se opp fra gulvet. Hva så han der som ingen andre så? For hvert muntert salama (hallo) blir imidlertid reaksjonen hans litt kvikkere og hodet løfter seg ett lite hakk høyere.
Desverre er Dyllans selvbilde så feil. Han klarer ikke se forbi huden som krøller seg rundt overkroppen som et stramt, ukomfortabelt ullteppe. Det strekker seg oppover ansiktet og hindrer bevegelse i nakken. Han ser på de formløse klumpene som utgjør venstre øre.
Ulykken skjedde da Dyllan var tre. Vinden blåste døra åpen og veltet et kokeapparat. Kokende vann rant og rant, ned på Dyllan. Bestemor Augustine husker skrikene − jeg var så redd for at han skulle dø, forteller hun.
To operasjoner og flere medisiner senere var Dyllan bare marginalt bedre, mens familiens økonomi ble spist opp av store sykehusregninger. Brannskadene rundt halsen gjorde det vanskelig å puste, og Dyllan orket ikke å være med andre barn å leke. Han ville ikke gå på skolen heller.
− De gjør narr av meg der, forklarte han.
− Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, sier Augustine. Det vennlige, pratsomme barnebarnet hennes ble så stille og ville bare gjemme seg bort.
Dyllan fikk gratis operasjon for den brannskadede nakken om bord på “Africa Mercy”. Noen måneder senere fikk han neste operasjon, inkludert operasjon under armene. Med tiden har han latt sykepleierne få se noe av sitt egentlige jeg. Alle er enige om at her er det stort potensiale. For Dyllan er egentlig interessert i det meste – fra selvkomponerte hattetriks til spennende medisinske apparater. Han har til og med lært å strikke! Og, heldigvis, nå vil han gjerne tilbake til skolen igjen.
− Hvor hadde vi vært uten Mercy Ships, undrer bestemor Augustine. ”Africa Mercy” er en gave fra Vårherre!
