Hun strevde med å helle bensin fra en stor kanne over i mindre beholdere. Ibrahima ville gjerne hjelpe, men var uheldig og glapp taket i den ene kanna. Det rant bensin nedover shortsen og de bare beina. Som tok fyr fordi de stod ved siden av et matlagingsbål.
Før Ibrahima rakk å reagere, stod han i flammer. ̶ Nå dør jeg, tenkte han.
Folk kom til og fikk slukket flammene. De fraktet ham til nærmeste klinikk. Ibrahima tilbrakte den første måneden i det nye året sammenkrøket av smerte og helt ute av stand til å bevege seg.
Over tid lukket sårene seg og ble til knudrete arr. Fordi han ikke fikk sårstell, trakk huden seg sammen rundt knærne slik at han ikke fikk strukket dem ut.
Nå kunne han ikke gå mer. Fra å være den som ble spurt om å hjelpe, ble han den som måtte bæres rundt, til og med på toalettbesøk. Som oftest var det broren som stod for bæringen. Ibrahima var rystet over at han hadde mistet uavhengigheten sin.
– Det er ensomt også, forteller han. Jeg kunne ikke være sammen med andre på samme måte som før. Det var vanskelig å se på at vennene mine dro på jobb. Jeg følte meg så hjelpeløs, og så ikke for meg at det noen gang kom til å bli annerledes.
Året kom og gikk. Ibrahima drømte om å arbeide igjen. Men drømmen hadde en prislapp han aldri ville få råd til å betale. – Det gjorde meg nedfor, forteller han. Jeg hadde ikke noe arbeid mer. Alt jeg gjorde, var å sitte hjemme.
Det er mange munner å mette i familien. At Ibrahima ikke kunne tjene penger, var et hardt slag. Det ble liv i håpet da en doktor fortalt Ibrahima at «Africa Mercy» skulle komme til Guinea. Han kom til Mercy Ships med gryende optimisme og broren som ‘transportmiddel’ nok en gang. Med hjelp av flere fra mannskapet, fikk de Ibrahima opp de vel 40 trinnene på landgangen.
Ibrahimas rehabilitering var vond og intens. Han hadde timer på sykehuset om bord flere ganger i uka. For hver barske time med fysioterapi tenkte Ibrahima at nå er uavhengigheten min enda litt nærmere. Dét kunne han ikke gi slipp på.
Da han endelig var klar for å skrives ut, kjente Ibrahima seg som en ny mann. ̶ Jeg er blitt så høy, sier han. Det kjennes godt å se folk i øynene igjen.
Da han skulle ned de samme trinnene en måned seinere, var det som oppreist. Beina var rettet ut og bandasjert, og han kunne forflytte seg ved hjelp av krykker. Han var fast bestemt på å komme seg ned ved egen hjelp, og gjorde det akkompagnert av jubel fra sykepleierne på øverste trinn.
