Mouhamed (11) bor sammen med familien sin i en liten landsby i Senegals innland. Landsbyen finnes ikke på noe kart. Kjenner du ikke noen der, ville du ikke visst om stedet. Veien dit går flere mil langs en rød grusvei. Så må du gå videre gjennom et åpent slettelandskap.
Selv om Mouhameds landsby kan kalles isolert, bor det mennesker fra mange forskjellige stammer der. Alle snakker sitt eget språk og har sin egen kultur. De er ulike, men de holder de sammen og hjelper hverandre. Folk i Mouhameds landsby deler måltider og historier, sorger og gleder.
Derfor var det hele lokalsamfunnets anliggende da en klump begynte å vokse I Mouhameds munn for to år siden.
Svulsten vokste, men det ble liksom mindre av Mouhamed. Ansiktet hans ble deformert og han klarte ikke å snakke tydelig. Derfor lot han for det meste være. Smerte og skam tok helt overhånd, og Mouhamed trakk seg tilbake.
– Jeg skulle ønske han kunne bli som før, sa faren, Mactar. Det er min største drøm. Mouhameds familie prøvde alt de kunne å få finne hjelp. Da én klump til begynte å vokse, virket Maktars drøm uoppnåelig.
– Jeg så hvordan sønnen min led, og kunne ikke hjelpe ham, sier Mactar. Tårene er ikke langt unna mens han forteller. ̶ Jeg var helt hjelpeløs. Vi kunne bare vente og håpe på en løsning.
Det ble liv i håpet da han hørte på radioen at «Africa Mercy» skulle komme til Dakar. Dit dro de, og den lange reisen resulterte i avtale om gratis kirurgi. ̶ Jeg må ha vært verdens gladeste far da vi fikk den beskjeden, sier Mactar. Vel er jeg gammel, men jeg danser bare jeg får litt musikk.
Mouhamed ble mer og mer seg selv etter operasjonen. Forandringen var så mye dypere enn det som skjedde rent fysisk. Med svulsten forsvant trangen til å trekke seg tilbake. Nå var han en bekymringsløs gutt som kunne gi og motta kjærlighet.
Før operasjonen var det vanskelig å få øyekontakt med Mouhamed, og responsen hans var for det meste nikk. Nå hørtes den glade stemmen hans tydelig på avdelingen, særlig i møte med et kjent ansikt. Øyekontakt var ikke noe problem; heller ikke å vise følelser.
Da Mouhamed og faren kom tilbake til landsbyen, hadde alle møtt opp for å ønske dem velkommen hjem og for å feire – høvdingen også. – Måten Mouhamed møter andre på nå, er helt forandret, sier en glad far. Endelig er marerittet over. Gutten min har fått et nytt ansikt og et nytt liv. Det har forandret oss alle sammen.
