Adam Zidane ble født en dag i 2009 da hans mer berømte franske navnebror spilte en spesielt god kamp i Champion’s League. Den lille gutten kledde navnet, og far Abdolai nøt å se sønnen leke med fotballen.
Da Adam var fem, fikk han behandling mot malaria. Uhellet skjedde mens han fikk intravenøst på sykehuset: Nedre del av leggen ble hoven og betent og ankelleddet stivnet. Skaden kostet Adam evnen til å gå og løpe ordentlig. Nå kunne han heller ikke sparke fotball mer.
Den fortvilede faren brukte det han hadde av midler på legehjelp. Han godtok ikke rådet om å la sønnens bein amputeres, og lette videre etter annen hjelp. Da den ikke så ut til å finnes, måtte Abdolai med tungt hjerte bestille time til amputasjon for Adam. Inngrepet skulle skje seks måneder senere.
Omtrent samtidig med disse hendelsene, kom “Africa Mercy” til Kamerun. En ny mulighet måtte selvsagt utforskes, og far og sønn stod i de lange køene til forundersøkelser. Abdolai tenkte at legene der heller ikke kunne gjøre annet enn å amputere sønnens fot.
Da telefonbeskjeden fra Mercy Ships’ kom om at Adam Zidane hadde fått time til å opereres om bord, ble misforståelsen om typen operasjon raskt oppklart. Dette dreide seg ikke om amputasjon. Snarere tvert imot skulle foten rettes ut igjen. Etterpå skulle Adam få fysioterapi slik at han kunne bevege seg fritt.
̶ Hele familien var i ekstase, ler Abdolai. Vi ble så glade! Nå skulle Adam få tilbake alt de trodde var tapt.
Prosessen var krevende og Adam måtte ha mer enn en operasjon og hudoverføringer. Til tross for at operasjonen krevde sitt, la det ingen demper på farens entusiasme. Etter hvert fant Adam Zidane også tilbake til sitt gamle jeg ̶ den vennlige og sprudlende personligheten han var før han måtte begynne å bruke hælen som fotsåle.
De første ukene var det krykker som gjaldt. Selv om det gjorde vondt å bevege seg, var smilet aldri langt unna. Etter noen lange, intense måneder med fysioterapi, kunne Adam strekke ankelen på normalt vis igjen.
Da han reiste hjem, var det med begge fotsålene akkurat der de skulle være. Ingen i landsbyen hadde sett ham slik på flere år.
Selvsagt ble det feiring ̶ ikke bare for å markere at noe vondt endelig var over, men også fordi Adam Zidane endelig kunne se mot fremtiden uten å grue seg.
Far Abdoulai blir ikke lei av å fortelle om alt som forandret seg til noe godt: Det er to kilometer til skolen. Før operasjonen ble det for smertefullt for Adam å gå hver dag. Nå legger han av gårde glad og fornøyd sammen med brødrene sine. Til sammen utgjør de et halvt fotballag.
Og ̶ han spiller fotball hver dag. Det er bare å følge den røde støvskyen han og kompisene holder vedlike med hvert spark. Hver bevegelse blir en frydefull feiring over håp som ikke var forgjeves. Adam Zidane fikk tilbake det han trodde var tapt.
