Han gikk skjelvende opp landgangen. Han forandret livene våre mens hans eget liv ble forandret.
I flere uker var Sambany samtaleemnet på samtlige av sykeshusskipets åtte dekk. Historien hans tok av på sosiale medier. Hva var det som var så spesielt med Sambany?
Før
Etter
– Jeg døde litt hver dag, forteller han. Det var ingenting jeg kunne gjøre. Til slutt ønsket jeg egentlig bare å få slippe mer.
Svulsten hans vokste i 20 år. Før operasjonen veide den 7,46 kilo. Det er som vekten av to ekstra hoder. Sjefslege Gary Parker, med sin mangeårige erfaring, hadde ikke sett noe tilsvarende. − Svulsten forårsaket et konstant ubehag.- Den ble så varm at jeg ikke klarte å sove, forteller Sambany. Jeg måtte holde den oppe når jeg skulle gå.
Den emosjonelle byrden var like belastende. Sambany er blitt latterliggjort, plaget og avvist. Noen trodde at tilstanden hans var smittsom. Ord som hvorfor er du fortsatt i live? Det er ingen som kan hjelpe deg gjorde vondt verre.
Snart definerte håpløsheten livet hans. Skulle han finne hjelp, måtte han først reise flere hundre kilometer. Av de ti sykehusene nærmest ham, hadde bare tre av dem kirurger. Alternativet var heksedoktoren.
Sambamys fattigdom blokkerte de få mulighetene som fantes. – Jeg døde litt hver dag, forteller han. Det var ingenting jeg kunne gjøre. Til slutt ønsket jeg egentlig bare å få slippe mer. Sambany trakk seg tilbake i sitt eget hjem. Det var det eneste stedet han kunne være i fred og kjenne seg trygg.
Han var så svak at livet ble en ensformig syklus av soving, spising og noen få bevegelser. Det var vanskelig å vite at familien hans arbeidet hardt ute på markene. Dersom de forsøkte å hjelpe ham, hadde de ikke hatt penger til mat.
Sambanys mest trofaste venn ble radioen. Han kunne ligge å høre på den i timesvis. En dag kom nyheten om at et sykehusskip var på vei til Madagaskar. Sambany var ikke sikker på om han hadde hørt riktig. Gratis kirurgi? Svulstbehandling?
– Dit må jeg, om jeg kommer levende fra det eller ikke, sa Sambany til familien sin.
Nærmeste asfalterte vei og drosjeservice lå to-tre dager unna. Skipet lå flere hundre kilometer unna. Sambany strevde med å bevege seg rundt selv i sitt eget hjem. Kunne han overleve denne lange ferden? Familien forstod at det ikke nyttet å prøve å få ham fra det. De solgte et jordstykke for å få råd til reisen. Fem mennesker byttet på å bære ham til nærmeste taxi. Den smertefulle taxituren tok seks timer.
Da han ankom ”Africa Mercy”, ble han hastet til scanning. Sambanys operasjon kom til å bli svært risikofylt. Han hvilte i to uker mens legene jobbet intenst med sine vurderinger.
Historien om Sambany spredte seg over hele sykehusskipet. På ”Africa Mercy” er også noen som ber, og på alle dører hang påminnelser om å be for Sambany. Han gjorde et sterkt inntrykk på alle om bord.
Sambany var vant til å høre at han var et håpløst tilfelle. Da legene sa at de kunne operere, skjønte Sambany umiddelbart hvilken risiko det innebar – jeg kjente meg allerede død etter den behandlingen jeg hadde fått de siste 20 årene, og uten kirurgi ville jeg ikke overlevd, sier Sambany, som samtykket til operasjonen uten betenkninger.
Operasjonen tok tolv timer, og Sambany mistet over to ganger kroppsvekten i blod. Da er det godt å ha sykehusskipets vandrende blodbank, de frivillige, i beredskap. Nå renner blod fra seks nasjoner og 17 frivillige gjennom Sambanys årer. – Vi opplever ofte at det er et kritisk punkt i løpet av vanskelig kirurgi, forteller dr. Gary Parker. I Sambanys tilfelle var det kritisk under hele operasjonen.
Det brøt ut gledesepidemi på ”Africa Mercy” da det ble kunngjort at operasjonen var vellykket. Sambany var fri fra svulsten som hadde herjet med ham to tredjedeler av livet hans. Han forandret livene våre mens hans eget liv ble forandret.
En liten gruppe rundt Sambanys seng holdt nærmest pusten da et speil ble holdt opp foran det bandasjerte hodet hans.
– Det ser bra ut, sa han. Øynene smilte. – Jeg er så glad, la han til senere. Jeg har fått et nytt ansikt. Livet mitt er reddet.
Litt over en måned etter ankomsten, var Sambany og barnebarnet hans gjester på sykehusskipets kveldssamling. De to ble møtt med stående applaus. Folk som får sine øyeblikk på den røde løperen kunne ikke vært mer populære enn de to akkurat da. Alle var samlet for å gjøre ære på denne modige lille mannen som hadde kjempet med døden og vunnet.