Tretten år gamle Mohamed var en aktiv gutt som omfavnet alle barndommens gleder der han løp rundt og lekte sammen med vennene sine, helt fri fra bekymringer. Så i 2020, mens resten av verden var stengt ned under pandemiens første år, begynte beina hans plutselig å vri på seg uten at det var tydelig hva som var årsaken. Fra å kunne løpe fritt, gjorde det stadig mer vondt å gå. «Jeg kunne våkne opp av at jeg gråt fordi det gjorde så vondt.», minnes han.
Tiden gikk og tilstanden hans fortsatte å forverre seg. Fra å være en av de beste på fotballbanen blant de yngre guttene i landsbyen, kunne han ikke lenger delta. Det å delta i sportslige aktiviteter på skolen var noe av det han likte aller mest, men også her måtte han utebli. Bare det å komme seg til og fra skolen ble et stadig større problem.
Landsbyen Mohamed kommer ifra, Koinadugu, ligger i den nordlige delen av Sierra Leone, som er preget av et veldig kupert terreng. For å komme seg til skolen må Mohamed enten gå opp og ned minst to åser, eller sykle. Ettersom tilstanden hans forverret seg, ble det umulig å sykle. Og stadig oftere måtte han snu etter å ha kommet seg ned den første åsen, da han ikke klarte å komme seg videre.
Dette resulterte i at Mohamed gikk glipp av mye undervisning, og han heller ikke i stand til å hjelpe til med gårdsarbeidet. «Vennene mine og jeg pleide å samle ved, men når beina mine begynte å gjøre vondt, kunne jeg ikke lenger bli med på det.»
Voksenlivet stod snart for dør, og Mohamed tok da et valg om å begynne å lære seg skredderyrket. «På grunn av smertene i beina var jeg klar over at jeg ikke kunne gjøre visse typer arbeid, så derfor bestemte jeg meg for å lære meg å sy.» Men selv det viste seg å bli vanskelig for han.
Mange utfordringer – et lite håp
Tilstanden var ikke «ny» for familien, da to av hans brødre også har skeive ben. Det som gjør Mohamed unik, er at han har det i begge ben mens brødrene kun har det i ett hver. Hans eldste bror har det fremdeles, mens hans andre bror, Shaku, som ble med Mohamed til skipet, nå har rette ben. «Den tradisjonelle måten å behandle det på funket for han.», forklarer Mohamed.
Shaku forteller at den tradisjonelle måten innebærer å binde begge beina med en spesifikk samling av blader over natta, og denne behandlingen fortsetter til beina er rettet ut. Moren til Mohamed tok han med seg for å få samme behandling, men det var ingen forbedring.»
På et tidspunkt kom det folk innom landsbyen som gav Mohamed en time for en operasjon i Freetown, men når han og faren kom fram fikk de beskjed at for å få operasjonen måtte de betale 50 millioner Leones (2200 NOK), og i tillegg 570 Leones (0.25 NOK) for å ta et røntgenbilde. «Faren min fortalte dem at vi har ikke pengene til å kunne betale for det, selv ikke for røntgenbildet.» Og de måtte dra hjem, uten noe håp for en mulig operasjon i sikte.
«En dag sa moren min at Gud vill sende folk som vil komme og gi deg en operasjon.» Fem år tok det før en skolekamerat fortalte Mohamed om en kvinne som hadde fått en operasjon for sin datter om bord «Global Mercy». Han fortalte det videre til sine foreldre, og noen måneder senere ankom Mercy Ships for å registrere pasienter i Kabala. Full av begeistring og framtidshåp registrerte Mohamed seg.
Et nytt kapittel begynner
Om bord sykehusskipet fikk Mohamed diagnosen «bilateral genu vagum», som vil si at knærne peker innover og berører hverandre når man står med begge føttene samlet, mens anklene er lenger fra hverandre.
«Mitt førsteinntrykk av Mohamed var at han var veldig smart. Fra det øyeblikket jeg møtte han, var han så glad for å være der.», delte Bailey Havis, en frivillig avdelingssykepleier fra USA. Selv skryter han tilbake av de han møtte om bord: «De frivillige var veldig vennlige. De lekte med meg, prata med meg og oppmuntret meg. Alle var så hyggelige.»
Fremtidshåpet ble tent når operasjonen fant sted den 29. januar 2025, og etterpå kunne ikke Mohamed slutte å smile. «Etter operasjonen, når jeg så på beina mine, var jeg bare så lykkelig.», forteller han.
Å bygge tilbake styrke – ett steg av gangen
Mohameds styrke og motstandskraft skinte tydelig når det kom til den intensive rehabiliteringen som endte opp med å vare i fire lange måneder. I løpet av denne tiden fikk han også mulighet til å finslipe sine mattekunnskaper ved hjelp av Bailey, som han kalte sin padi; ordet for venn på Krio. «Jeg er takknemlig for all matteundervisningen. Det var en del jeg ikke kunne og jeg har lært mye fra Bailey.», kommenterer han.
Med hvert skritt ble både beina hans, og selvtilliten, sterkere. Når gipsen endelig ble fjernet, sa Mohamed: «Nå som beina mine er rette, vil ikke folk lenger plage meg.» I løpet av rehabiliteringen fikk han også mulighet til å gå opp til broen og få en omvisning av kapteinen Ian Lawrence. Han fikk til og med sitte i kapteinen sin stol, og det var tydelig at han satte pris på det: «Det er ikke alle som får mulighet til å møte kapteinen og ta bilder sammen med han, så jeg er veldig takknemlig.», forteller Mohamed.
Ny dag og nye muligheter
Når rehabiliteringen var fullført, kunne Mohamed endelig dra hjem og igjen leve livet til det fulle. Fri fra smerter og med alle muligheter åpne. «Mine venner vil være glade på mine vegne nå som beina mine er rette.», før han la til at moren hans også ville bli glad. «Jeg har rette ben og kan hjelpe henne med husarbeid igjen.»
Han gleder seg til å fortsette skolegangen, og ser spesielt fram til å kunne delta på fotballbanen og i andre sportslige aktiviteter. Skredderyrket vil han fortsette å lære seg, selv om framtidsplanene innebærer å bli en banksjef. Han tror det er måte han kan støtte familien sin økonomisk på. «Uten operasjonen er det mange ting jeg ikke ville kunne være i stand til å gjøre, men nå kan jeg gjøre ting. Jeg kan jobbe for å hjelpe både meg selv og familien min.»
