Monique

Monique (9) sitter i et ‘klasseromhjemme hos bestemor Melone og hører stemmen hennes. Melone går gjennom dagens lekser. Hun er pensjonert lærer og har undervist barnebarnet hjemme de siste tre årene. Monique har grå stær. Derfor måtte hun slutte skolen. 

Monique var glad i å skolen og være sammen med vennene sine. Da skrivingen hennes ble mer og mer utydelig, trodde bestemor at hun ikke fulgte med i timene. – Jeg skjente på henne, sier hun. 

Monique er stille og sjenert og turte ikke si til noen at hennes verden ble mer og mer uklar. Til slutt skjønte Melone at noe var galt. Hun lot som om hun mistet et nøkkelknippe og ba Monique plukke det opp. Monique famlet og lette, men fant ingenting. 

Det var da Melone tok grep om undervisningen, selv om hun syntes det var deilig å være pensjonist etter 40 år i skolevesenet. – Jeg ville ikke ha det på meg at barnebarnet mitt ikke får en utdannelse, forteller Melone. 

Melone sparte så godt hun kunne for at barnebarnet skulle få operasjon. – Dét lovet jeg meg selv – at jeg skulle gjøre det som måtte til, sier hun. 

Hun sparte i over tre år, og hadde vidt råd til et depositum som ville veltet hele økonomien. Heldigvis kom Mercy Ships før hun rakk å betale det.  

Håpet fikk feste igjen, og Melone tok barnebarnet med seg til Mercy Ships’ forundersøkelser. Monique fikk avtale om en 20 minutters operasjon som forandret livet hennes helt – igjen. 

Morgenen etter operasjonen skulle bandasjen på øyet av. Alle i rommet holdt pusten. Det var som om Monique kom til liv igjen. Øynene gled rundt i rommet mens hun tok inn inntrykkene. – Jeg kan se alt sammen, sa hun. Melone måtte tørke gledestårer. 

Et par uker senere er Monique skolejente igjen, i nystrøket uniform. – Blir hun mer begeistret nå, kommer hun til å lette, klukker Melone. 

Monique blir ønsket velkommen tilbake på skolen av den samme læreren som var der da hun måtte slutte. – Det var en trist dag, sier hun. Jeg er så glad for at Monique er tilbake igjen. Nå skal jeg sørge for at hun får den beste undervisningen. 

Jeg hører ofte at folk sier de synes synd på dem som er blinde, forteller Mercy Ships’ øyekirurg Glenn Strauss. Men de er de modigste menneskene jeg vet om. De kommer seg opp landgangen uten noen annet enn håpet om å bli friske. Noen ville sagt at Monique var et offer. Vi vet at hun er fryktløs. 

̶  Det var så trist da Monique ble blind, sier Melone. Jeg er så glad i henne. Men nå er alt mulig. Vi er fulle av håp, og kjenner oss velsignet. 

─ Jeg har lagt merket til atmosfæren av velvillighet om bord. Dere utfører arbeidet deres med glede og dere jobber som frivillige. Mange av dere har bodd om bord i mange år. Dette viser stor vilje til humanitært arbeid og selvoppofrelse. Jeg respekterer dere høyt på grunn av den offerviljen dere demonstrerer.Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke den medisinske staben på «Africa Mercy». Takk for alt arbeidet dere har gjort, for offerviljen og for håpet dere har gitt til mennesker i Guinea. Vi kan aldri få takket dere nok, men vi vil dere skal vite at dere blir i våre hjerter.
Alpha Condés, Guineas president