En gryte ris ble starten på marerittet for Confort. Datteren Gamai hadde nettopp lært å gå, og snublet borti gryta med kokende vann. Det brennende vannet nådde den lille overkroppen, og skrikene nådde moren.
Etterhvert trakk den brannskadde huden seg sammen og låste fingrene og armen i en forkrøplet stilling.
Før
Etter
Gamai rakk å bli fire år før familien fikk høre om Mercy Ships. Mor og datter la i vei til «Africa Mercy» og håpet at det de hadde hørt var sant.
Foreldrene hastet av gårde til sykehus. Alt de kom hjem med, var en salve til datteren. Uten tilgang til sikker, rimelig kirurgi, kunne de bare konstatere at Gamais hud trakk seg sammen og armene mistet bevegeligheten. Som om ikke dét var nok; Gamai fikk negativ oppmerksomhet fra både barn og voksne hver gang hun var ute.
Så belastende ble det at de forsøkte å skåne Gamai så mye som mulig. Gårdsplassen ble hennes verden. Der var hun trygg, men moren var sint på omstendighetene. Hvorfor skulle hun vokse opp uten den friheten andre barn hadde?
Gamai rakk å bli fire år før familien fikk høre om Mercy Ships. Mor og datter la i vei til «Africa Mercy» og håpet at det de hadde hørt var sant.
Vel om bord traff Confort flere foreldre med brannskadde barn. Håp utløste glede da Gamai fikk time til operasjon, hun også.
Prosessen var imidlertid ikke over med operasjonen. Snart fylte datterens skrik Conforts ører på ny. Denne gangen var det heldigvis mer i frustrasjon over ikke å mestre de uvante bevegelsene ennå. Vi må bare gjennom dette også, tenkte hun.
Da dagen for hjemreisen kom, var det ikke lett å se at Gamai var jenta som hadde levd i skjul for omverdenen. Hun var høyt og lavt sammen med vennene hun hadde fått om bord. Her var det ingen som ertet hverandre.
Gamai reiste hjem til en tilværelse som ble ny på mange måter. ̶ Jeg føler meg helt ny jeg også, smiler Confort. Jeg er så glad og lettet. Nå er det slutt på en tilværelse for Gamai som bare strekker seg til gårdsrommet.
