En endeløs labyrint
Ta til høyre to ganger, klatre over en lav steinmur, ikke snuble over småbarn og løshunder, føl deg fram langs en murvegg og følge tauet som henger der til endes, ta til venstre. Aser (59) er endelig hjemme.
Da Aser mistet synet, mistet han også muligheten til å være familiens hovedforsørger for sin kone og tre døtre.
Ulykken skjedde da avlingene skulle innhøstes. En grein sneiet det venstre øyet og ødela hornhinnen. Aser lot seg ikke stanse av den grunn, og fortsatte med landbruk i flere år. Da han fikk grå stær på høyre øye, var det imidlertid slutt.
Han syntes det så håpløst ut, og levde i en verden av skygger og halvmørke i nesten to år. ─ Jeg bad til Gud om hjelp hver dag, forteller Aser.
Nå kunne han ikke lenger bruke dagen på å skaffe mat på bordet. Det var ingenting han kunne gjøre. Heldigvis hadde han familie som kunne geleide ham rundt, men følelsen av hjelpeløshet var vond.
Han fikk høre om Mercy Ships via broren sin, som også fulgte ham til “Africa Mercy”. En 20-minutters gratis operasjon ble en ny start i Asers liv.
Allerede neste dag kunne lappen over øyet tas av. Aser var mer enn bare litt spent. Forandringen var umiddelbar og overveldende. Dagen før kunne han så vidt skjelne mellom lys og mørke. Nå hadde han 20/80-syn på det høyre øyet. For en forskjell på to døgn!
Aser skyndte seg hjem igjen. Han og broren skiltes der han pleide å få hjelp over gata. Nå kunne han klare seg på egenhånd. Aser krysset den travle gata. På den andre siden ventet flere familiemedlemmer som gråt av glede. ─ Jeg trodde vi hadde mistet ham for alltid, sa en yngre søster. Nå har Aser fått livet tilbake.
Høydepunktet for Aser var da han endelig fikk se yngstedatteren (7) for første gang på over ett år.
Etter flere uker med tilfriskning, fikk Aser bekreftet det han håpet på og lengtet etter. Han kunne fortsette som bonde, sa Mercy Ships’ øyelege. ─ Jeg var så glad at jeg trodde jeg skulle lette, smiler Aser.
Tekst: Rose Talbot
Foto: Saul Loubassa-Bighonda
Oversettelse: Karin Høiland
Det tog månader av sjukgymnastik för att stärka Fifalinas muskler i benen och stärka hennes benstomme. Sjukgymnasterna tog hand om Fifalina varje morgon och gjorde de övningar som krävdes för att hon snabbare skulle komma hem. Hon var en riktig kämpe och det blev snabbt goda resultat av träningen. Hon kunde efter en tid gå igen utan stöd och hon blev starkare och starkare för varje dag. Ludvine hade lång tid att reflektera över Fifalina när de satt på sjukhuset, eftersom de var där över sex månader.
När dagen kom då hon skulle åka hem, så var det med stor glädje som hela sjukvårdspersonalen lyckönskade henne i livet. Hon hade fått den bästa gåvan; att få bli frisk igen! Hennes ben var åter starka och Fifalina gick iväg med stort självförtroende och ett leende på läpparna. Mamma Ludvine tror att hon kommer bli en bra lärare en dag, redan nu är hon en inspirationskälla för oss. Fifalina är en levnadsglad och modig kämpe som tror på framtiden.
Vill du var med och rädda liv?
Läs fler berättelser om våra patienter
Tene
Tene fikk barndommen tilbake Fortellingen om Tene (3) begynner med Mariam, en guineansk forretningskvinne. Hun var på besøk i Tenes landsby da hun fikk øye på den lille jenta i en barneflokk. Først så hun bare det strålende smilet. Så oppdaget hun haltingen og en veldig opphovnet fot. ̶ Jeg ble så lei meg, forteller Mariam. Hun var jo så liten. Jeg hadde aldri sett en slik sykdom før. Senere fant Mariam ut at Tenes skade skyldes tynne vevstråder, som kan slynge seg rundt fosteret i løpet av svangerskapet. De hindrer blodstrømmen og forstyrrer fosterets […]
De går ikke lenger. De løper
De går ikke lenger. De løper Begge søstrene fikk bueformede bein. Høyt oppe i de kamerunske Manenguba-fjellene, gjennom steinete terrenge og frodig vegetasjon ligger den vakre landsbyen Bororos. Det går an å ta seg dit på hesteryggen, bratt oppover uten annet selskap enn villmarka. I landsbyen bor to småjenter. Salamatou og Mariama er søstre og […]
Aichas
Aicha Aichas mor og far gledet seg stort til å bli foreldre for første gang. Men like etter at Aicha ble kom til verden, ble moren hennes syk. Hun døde da Aicha bare var tre måneder gammel. Da kom bestemor Mymoona på banen og tok seg av barnebarnet. ̶ Det var mye sorg, forteller Mymoona. Sønnen min sørget, og vi prøvde å ta oss av Aicha. Mymoona prøvde så godt […]
─ Behovet er enormt og pasientkøen virker endeløs. Hver gang blir jeg berørt av at så mange pasienter har alvorlige medisinske problemer.
