Dyllan fikk kokende vann over seg
Du er en fin gutt, Dyllan, sier sykepleierne
− Du er en fin gutt, Dyllan, sier sykepleierne. Niåringen rister så bestemt på hodet som nakken tillater. Han tror dem ikke.
Dyllan ser ikke det de ser – store brune øyne og en undrende holdning til livet.
Det har faktisk vært et felles løft å få disse øynene til å se opp fra gulvet. Hva så han der som ingen andre så? For hvert muntert salama (hallo) blir imidlertid reaksjonen hans litt kvikkere og hodet løfter seg ett lite hakk høyere.
Desverre er Dyllans selvbilde så feil. Han klarer ikke se forbi huden som krøller seg rundt overkroppen som et stramt, ukomfortabelt ullteppe. Det strekker seg oppover ansiktet og hindrer bevegelse i nakken. Han ser på de formløse klumpene som utgjør venstre øre.
Ulykken skjedde da Dyllan var tre. Vinden blåste døra åpen og veltet et kokeapparat. Kokende vann rant og rant, ned på Dyllan. Bestemor Augustine husker skrikene − jeg var så redd for at han skulle dø, forteller hun.
To operasjoner og flere medisiner senere var Dyllan bare marginalt bedre, mens familiens økonomi ble spist opp av store sykehusregninger. Brannskadene rundt halsen gjorde det vanskelig å puste, og Dyllan orket ikke å være med andre barn å leke. Han ville ikke gå på skolen heller.
− De gjør narr av meg der, forklarte han.
− Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, sier Augustine. Det vennlige, pratsomme barnebarnet hennes ble så stille og ville bare gjemme seg bort.
Dyllan fikk gratis operasjon for den brannskadede nakken om bord på “Africa Mercy”. Noen måneder senere fikk han neste operasjon, inkludert operasjon under armene. Med tiden har han latt sykepleierne få se noe av sitt egentlige jeg. Alle er enige om at her er det stort potensiale. For Dyllan er egentlig interessert i det meste – fra selvkomponerte hattetriks til spennende medisinske apparater. Han har til og med lært å strikke! Og, heldigvis, nå vil han gjerne tilbake til skolen igjen.
− Hvor hadde vi vært uten Mercy Ships, undrer bestemor Augustine. ”Africa Mercy” er en gave fra Vårherre!
Det tog månader av sjukgymnastik för att stärka Fifalinas muskler i benen och stärka hennes benstomme. Sjukgymnasterna tog hand om Fifalina varje morgon och gjorde de övningar som krävdes för att hon snabbare skulle komma hem. Hon var en riktig kämpe och det blev snabbt goda resultat av träningen. Hon kunde efter en tid gå igen utan stöd och hon blev starkare och starkare för varje dag. Ludvine hade lång tid att reflektera över Fifalina när de satt på sjukhuset, eftersom de var där över sex månader.
När dagen kom då hon skulle åka hem, så var det med stor glädje som hela sjukvårdspersonalen lyckönskade henne i livet. Hon hade fått den bästa gåvan; att få bli frisk igen! Hennes ben var åter starka och Fifalina gick iväg med stort självförtroende och ett leende på läpparna. Mamma Ludvine tror att hon kommer bli en bra lärare en dag, redan nu är hon en inspirationskälla för oss. Fifalina är en levnadsglad och modig kämpe som tror på framtiden.
Vill du var med och rädda liv?
Läs fler berättelser om våra patienter
Aichas
Aicha Aichas mor og far gledet seg stort til å bli foreldre for første gang. Men like etter at Aicha ble kom til verden, ble moren hennes syk. Hun døde da Aicha bare var tre måneder gammel. Da kom bestemor Mymoona på banen og tok seg av barnebarnet. ̶ Det var mye sorg, forteller Mymoona. Sønnen min sørget, og vi prøvde å ta oss av Aicha. Mymoona prøvde så godt […]
Mossane
Mossane Når hele verden blir ny over natten Mossane (4) ble født blind. Begge øynene hennes var overskyet av grå stær. Hun hadde aldri sett noe av verden rundt seg, eller dem hun er glad i. Mossane ble flink til å ‘se’ med hendene, men er mer sky og forsiktig enn hun kanskje ville blitt […]
Slipper å skjule seg mer
Hindret både luftveien og et normalt liv. Under det fargerike sjalet skjulte Djenabou en svulst som har vokst de 18 årene hun har hatt struma. Det er over halve livet hennes. Hun ble stadig mer tungpustet og følte seg fanget av utveksten. Det begynte med en liten klump på halsen. Nå hindret den store massen […]
─ Jeg har lagt merket til atmosfæren av velvillighet om bord. Dere utfører arbeidet deres med glede og dere jobber som frivillige. Mange av dere har bodd om bord i mange år. Dette viser stor vilje til humanitært arbeid og selvoppofrelse. Jeg respekterer dere høyt på grunn av den offerviljen dere demonstrerer.
Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke den medisinske staben på «Africa Mercy». Takk for alt arbeidet dere har gjort, for offerviljen og for håpet dere har gitt til mennesker i Guinea. Vi kan aldri få takket dere nok, men vi vil dere skal vite at dere blir i våre hjerter.
