Handicap på livstid annullert
Foreldrene hastet av gårde til sykehus. Alt de kom hjem med, var en salve til datteren. Uten tilgang til sikker, rimelig kirurgi, kunne de bare konstatere at Gamais hud trakk seg sammen og armene mistet bevegeligheten. Som om ikke dét var nok; Gamai fikk negativ oppmerksomhet fra både barn og voksne hver gang hun var ute.
Så belastende ble det at de forsøkte å skåne Gamai så mye som mulig. Gårdsplassen ble hennes verden. Der var hun trygg, men moren var sint på omstendighetene. Hvorfor skulle hun vokse opp uten den friheten andre barn hadde?
Gamai rakk å bli fire år før familien fikk høre om Mercy Ships. Mor og datter la i vei til «Africa Mercy» og håpet at det de hadde hørt var sant.
Vel om bord traff Confort flere foreldre med brannskadde barn. Håp utløste glede da Gamai fikk time til operasjon, hun også.
Prosessen var imidlertid ikke over med operasjonen. Snart fylte datterens skrik Conforts ører på ny. Denne gangen var det heldigvis mer i frustrasjon over ikke å mestre de uvante bevegelsene ennå. Vi må bare gjennom dette også, tenkte hun.
Da dagen for hjemreisen kom, var det ikke lett å se at Gamai var jenta som hadde levd i skjul for omverdenen. Hun var høyt og lavt sammen med vennene hun hadde fått om bord. Her var det ingen som ertet hverandre.
Gamai reiste hjem til en tilværelse som ble ny på mange måter. ̶ Jeg føler meg helt ny jeg også, smiler Confort. Jeg er så glad og lettet. Nå er det slutt på en tilværelse for Gamai som bare strekker seg til gårdsrommet.
Det tog månader av sjukgymnastik för att stärka Fifalinas muskler i benen och stärka hennes benstomme. Sjukgymnasterna tog hand om Fifalina varje morgon och gjorde de övningar som krävdes för att hon snabbare skulle komma hem. Hon var en riktig kämpe och det blev snabbt goda resultat av träningen. Hon kunde efter en tid gå igen utan stöd och hon blev starkare och starkare för varje dag. Ludvine hade lång tid att reflektera över Fifalina när de satt på sjukhuset, eftersom de var där över sex månader.
När dagen kom då hon skulle åka hem, så var det med stor glädje som hela sjukvårdspersonalen lyckönskade henne i livet. Hon hade fått den bästa gåvan; att få bli frisk igen! Hennes ben var åter starka och Fifalina gick iväg med stort självförtroende och ett leende på läpparna. Mamma Ludvine tror att hon kommer bli en bra lärare en dag, redan nu är hon en inspirationskälla för oss. Fifalina är en levnadsglad och modig kämpe som tror på framtiden.
Vill du var med och rädda liv?
Läs fler berättelser om våra patienter
Sambanys store svulst
Når byrden av sykdom løftes av Svulsten vokste i 20 år Han gikk skjelvende opp landgangen. Han forandret livene våre mens hans eget liv ble forandret. I flere uker var Sambany samtaleemnet på samtlige av sykeshusskipets åtte dekk. Historien hans tok av på sosiale medier. Hva var det som var så spesielt med Sambany? Svulsten […]
De går ikke lenger. De løper
De går ikke lenger. De løper Begge søstrene fikk bueformede bein. Høyt oppe i de kamerunske Manenguba-fjellene, gjennom steinete terrenge og frodig vegetasjon ligger den vakre landsbyen Bororos. Det går an å ta seg dit på hesteryggen, bratt oppover uten annet selskap enn villmarka. I landsbyen bor to småjenter. Salamatou og Mariama er søstre og […]
Tene
Tene fikk barndommen tilbake Fortellingen om Tene (3) begynner med Mariam, en guineansk forretningskvinne. Hun var på besøk i Tenes landsby da hun fikk øye på den lille jenta i en barneflokk. Først så hun bare det strålende smilet. Så oppdaget hun haltingen og en veldig opphovnet fot. ̶ Jeg ble så lei meg, forteller Mariam. Hun var jo så liten. Jeg hadde aldri sett en slik sykdom før. Senere fant Mariam ut at Tenes skade skyldes tynne vevstråder, som kan slynge seg rundt fosteret i løpet av svangerskapet. De hindrer blodstrømmen og forstyrrer fosterets […]
─ Jeg har lagt merket til atmosfæren av velvillighet om bord. Dere utfører arbeidet deres med glede og dere jobber som frivillige. Mange av dere har bodd om bord i mange år. Dette viser stor vilje til humanitært arbeid og selvoppofrelse. Jeg respekterer dere høyt på grunn av den offerviljen dere demonstrerer.
Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke den medisinske staben på «Africa Mercy». Takk for alt arbeidet dere har gjort, for offerviljen og for håpet dere har gitt til mennesker i Guinea. Vi kan aldri få takket dere nok, men vi vil dere skal vite at dere blir i våre hjerter.
