Oppreist
Hun strevde med å helle bensin fra en stor kanne over i mindre beholdere. Ibrahima ville gjerne hjelpe, men var uheldig og glapp taket i den ene kanna. Det rant bensin nedover shortsen og de bare beina. Som tok fyr fordi de stod ved siden av et matlagingsbål.
Før Ibrahima rakk å reagere, stod han i flammer. ̶ Nå dør jeg, tenkte han.
Folk kom til og fikk slukket flammene. De fraktet ham til nærmeste klinikk. Ibrahima tilbrakte den første måneden i det nye året sammenkrøket av smerte og helt ute av stand til å bevege seg.
Over tid lukket sårene seg og ble til knudrete arr. Fordi han ikke fikk sårstell, trakk huden seg sammen rundt knærne slik at han ikke fikk strukket dem ut.
Nå kunne han ikke gå mer. Fra å være den som ble spurt om å hjelpe, ble han den som måtte bæres rundt, til og med på toalettbesøk. Som oftest var det broren som stod for bæringen. Ibrahima var rystet over at han hadde mistet uavhengigheten sin.
̶ Det er ensomt også, forteller han. Jeg kunne ikke være sammen med andre på samme måte som før. Det var vanskelig å se på at vennene mine dro på jobb. Jeg følte meg så hjelpeløs, og så ikke for meg at det noen gang kom til å bli annerledes.
Året kom og gikk. Ibrahima drømte om å arbeide igjen. Men drømmen hadde en prislapp han aldri ville få råd til å betale. ̶ Det gjorde meg nedfor, forteller han. Jeg hadde ikke noe arbeid mer. Alt jeg gjorde, var å sitte hjemme.
Det er mange munner å mette i familien. At Ibrahima ikke kunne tjene penger, var et hardt slag. Det ble liv i håpet da en doktor fortalt Ibrahima at «Africa Mercy» skulle komme til Guinea. Han kom til Mercy Ships med gryende optimisme og broren som ‘transportmiddel’ nok en gang. Med hjelp av flere fra mannskapet, fikk de Ibrahima opp de vel 40 trinnene på landgangen.
Da han skulle ned de samme trinnene en måned seinere, var det som oppreist. Beina var rettet ut og bandasjert, og han kunne forflytte seg ved hjelp av krykker. Han var fast bestemt på å komme seg ned ved egen hjelp, og gjorde det akkompagnert av jubel fra sykepleierne på øverste trinn.
Ibrahimas rehabilitering var vond og intens. Han hadde timer på sykehuset om bord flere ganger i uka. For hver barske time med fysioterapi tenkte Ibrahima at nå er uavhengigheten min enda litt nærmere. Dét kunne han ikke gi slipp på.
Da han endelig var klar for å skrives ut, kjente Ibrahima seg som en ny mann. ̶ Jeg er blitt så høy, sier han. Det kjennes godt å se folk i øynene igjen.
Det tog månader av sjukgymnastik för att stärka Fifalinas muskler i benen och stärka hennes benstomme. Sjukgymnasterna tog hand om Fifalina varje morgon och gjorde de övningar som krävdes för att hon snabbare skulle komma hem. Hon var en riktig kämpe och det blev snabbt goda resultat av träningen. Hon kunde efter en tid gå igen utan stöd och hon blev starkare och starkare för varje dag. Ludvine hade lång tid att reflektera över Fifalina när de satt på sjukhuset, eftersom de var där över sex månader.
När dagen kom då hon skulle åka hem, så var det med stor glädje som hela sjukvårdspersonalen lyckönskade henne i livet. Hon hade fått den bästa gåvan; att få bli frisk igen! Hennes ben var åter starka och Fifalina gick iväg med stort självförtroende och ett leende på läpparna. Mamma Ludvine tror att hon kommer bli en bra lärare en dag, redan nu är hon en inspirationskälla för oss. Fifalina är en levnadsglad och modig kämpe som tror på framtiden.
Vill du var med och rädda liv?
Läs fler berättelser om våra patienter
William hadde grå stær
Fikk tilbake synet En gratis grå stær-operasjon gjorde det mulig Livet var godt, syntes William (29). Han drev sin egen butikk, og på hjemmebane var det bare idyll. Da synet hans ble merkbart dårlig over natten, ble han raskt verre. Snart klarte han ikke å skjelne folk fra hverandre. William måtte slutte i jobben. Lille […]
Babacar
Babacar Aicha kan se for første gang Cire ser på sønnen, Babacar, som springer rundt i nabolaget med ungeflokken. For første gang i livet har femåringen ingen bekymringer. Hun må smile nå han drar opp t-skjorta og viser frem magen sin. Hun har ventet så lenge på dette – at hun ikke trenger å skjule […]
Det er din dag, Justine!
Det er din dag, Justine! Vår første pasient opp landgangen i Kamerun Mercy Ships’ unge ortopediske pasienter er blant dem med lengst vei å gå til de er ferdigbehandlet. Justine (11) var først opp landgangen da sykehuset åpnet i Douala. Riktignok måtte hun ha hjelp opp de 43 trinnene, men selve smilet kunne ikke årene […]