Moussa

Landsbyen til Moussa (55) ligger ved verdens ende, virker det som. Skal du til nærmeste tegn på sivilisasjon, må du dra gjennom et område med tørt buskas til fots eller på motorsykkel, krysse en elv i kano og kjøre i timevis på svingete og gjørmete veier. Da Moussa hørte om Mercy Ships på radioen, la han likevel i vei på den strabasiøse ferden til “Africa Mercy”. Han tok til og med nattetimene til hjelp. Han visste at dette var hans sjanse. Moussa var redd for svulsten som hadde vokst i ansiktet hans de siste seks årene. Det spilte ingen rolle hvor langt han måtte reise – bare det var hjelp å få. Det begynte med tannverk som ikke ble behandlet. Det ble mer komplisert, og Moussa skjønte at dette ikke kom til å gå over av seg selv. Kirurgi kunne en fattig risbonde bare glemme. Hva gjenstår da? Tradisjonell medisin. Og sterk bønner. Det ble stadig verre å snakke, spise, og arbeide ettersom svulsten vokste Moussa kunne ikke jobbe på rismarken mer, og nevøen måtte overta der onkelen slapp. Det var ikke med lett hjerte at Moussa sa fra seg ansvaret som familiens hovedforsørger. Han var vant til å være en ledertype i landsbyen. Nå skammet han seg og gjemte seg bak et sjal. Han begynte å se i bakken og sluttet å spise sammen med familien. Moussa spiste for seg selv så ingen skulle se at han strevde. For Moussa var den lange ferden og timene i kø ingenting sammenlignet med håpet om en bedre fremtid. Da han ble fortalt at han skulle få operasjon, var den lange og slitsomme bussreisen glemt. Etter operasjonen ventet uker med rekonvalesens. Det gjorde underverker med Moussas indre sår også. Om bord var han en del av samfunnet. Fremmede viste at de brydde seg om ham. Langsomt begynte Moussa å rive ned den veggen han hadde bygget rundt seg selv. Han ble mer og mer seg selv igjen. Moussa dro hjem med ny styrke og verdighet. Han ble behørig feiret i landsbyen sin. Det var dans, latter og sang, og Moussa var det naturlige midtpunktet. Han hilste på alle i sikte. – Jeg føler meg som en president, spøkte han. Moussa var ikke bestemt på hva han skulle arbeide med framover etter at han kom hjem. Men han nøt å spise sammen med familien igjen. – Jeg hadde ikke overlevd hvis jeg ikke hadde fått denne operasjonen, sier han. Jeg er så takknemlig.