fbpx

Moussa

Ibrahim (1) kom til Mercy Ships med klumpføtter. Han er en glad og fornøyd liten kar, men han får ikke til å stå når han reiser seg.
Landsbyen til Moussa (55) ligger ved verdens ende, virker det som. Skal du til nærmeste tegn på sivilisasjon, må du dra gjennom et område med tørt buskas til fots eller på motorsykkel, krysse en elv i kano og kjøre i timevis på svingete og gjørmete veier. Da Moussa hørte om Mercy Ships på radioen, la han likevel i vei på den strabasiøse ferden til “Africa Mercy”. Han tok til og med nattetimene til hjelp. Han visste at dette var hans sjanse. Moussa var redd for svulsten som hadde vokst i ansiktet hans de siste seks årene. Det spilte ingen rolle hvor langt han måtte reise – bare det var hjelp å få. Det begynte med tannverk som ikke ble behandlet. Det ble mer komplisert, og Moussa skjønte at dette ikke kom til å gå over av seg selv. Kirurgi kunne en fattig risbonde bare glemme. Hva gjenstår da? Tradisjonell medisin. Og sterk bønner. Det ble stadig verre å snakke, spise, og arbeide ettersom svulsten vokste Moussa kunne ikke jobbe på rismarken mer, og nevøen måtte overta der onkelen slapp. Det var ikke med lett hjerte at Moussa sa fra seg ansvaret som familiens hovedforsørger. Han var vant til å være en ledertype i landsbyen. Nå skammet han seg og gjemte seg bak et sjal. Han begynte å se i bakken og sluttet å spise sammen med familien. Moussa spiste for seg selv så ingen skulle se at han strevde. For Moussa var den lange ferden og timene i kø ingenting sammenlignet med håpet om en bedre fremtid. Da han ble fortalt at han skulle få operasjon, var den lange og slitsomme bussreisen glemt. Etter operasjonen ventet uker med rekonvalesens. Det gjorde underverker med Moussas indre sår også. Om bord var han en del av samfunnet. Fremmede viste at de brydde seg om ham. Langsomt begynte Moussa å rive ned den veggen han hadde bygget rundt seg selv. Han ble mer og mer seg selv igjen. Moussa dro hjem med ny styrke og verdighet. Han ble behørig feiret i landsbyen sin. Det var dans, latter og sang, og Moussa var det naturlige midtpunktet. Han hilste på alle i sikte. – Jeg føler meg som en president, spøkte han. Moussa var ikke bestemt på hva han skulle arbeide med framover etter at han kom hjem. Men han nøt å spise sammen med familien igjen. – Jeg hadde ikke overlevd hvis jeg ikke hadde fått denne operasjonen, sier han. Jeg er så takknemlig.

Det tog månader av sjukgymnastik för att stärka Fifalinas muskler i benen och stärka hennes benstomme. Sjukgymnasterna tog hand om Fifalina varje morgon och gjorde de övningar som krävdes för att hon snabbare skulle komma hem. Hon var en riktig kämpe och det blev snabbt goda resultat av träningen. Hon kunde efter en tid gå igen utan stöd och hon blev starkare och starkare för varje dag. Ludvine hade lång tid att reflektera över Fifalina när de satt på sjukhuset, eftersom de var där över sex månader.

När dagen kom då hon skulle åka hem, så var det med stor glädje som hela sjukvårdspersonalen lyckönskade henne i livet. Hon hade fått den bästa gåvan; att få bli frisk igen! Hennes ben var åter starka och Fifalina gick iväg med stort självförtroende och ett leende på läpparna. Mamma Ludvine tror att hon kommer bli en bra lärare en dag, redan nu är hon en inspirationskälla för oss. Fifalina är en levnadsglad och modig kämpe som tror på framtiden.

Madagaskar

Vill du var med och rädda liv?

Läs fler berättelser om våra patienter

Fatmata

Fatmata Fatmata (6) er på mange måter verdens heldigste jente. Hun er omgitt av kjærlighet på alle kanter. Foreldrene er fullstendig betatt av henne, og ser ingen grunn til å dempe skrytingen.   ̶  Har dere hørt så fint hun snakker fransk? Nå er hun i full gang med å lære arabisk også, sier far Hassane. Tante Mariam […]

Ibrahima

Oppreist Det var nyttårsaften og sola var I ferd med å gå ned. Ibrahima (22) kjørte motorsykkel da han ble vinket til side av en dame som trengte hjelp. Hun strevde med å helle bensin fra en stor kanne over i mindre beholdere. Ibrahima ville gjerne hjelpe, men var uheldig og glapp taket i den ene kanna. Det […]

Mariama

Mariama Ibrahim (1) kom til Mercy Ships med klumpføtter. Han er en glad og fornøyd liten kar, men han får ikke til å stå når han reiser seg.Mariama (17) er vakker. Ved første øyekast er det ikke lett å forstå den smerten hun har vært igjennom. Hun ble født med en cyste over det høyre […]

─ Mercy Ships viste stor medlidenhet med vårt folk da «Africa Mercy» lå til kai i Liberia i over et år. På vegne av det liberiske folk vil jeg gjerne takke alle de internasjonale frivillige for det de har ofret og og for omsorgen de har vist mange fattige og nødlidende liberere.

Aktuelles aus unserem Blog