Madrassen til Paul Bernard tok fyr.

Lufta var varm og tett der treåringen Paul Bernard og fetteren hans lå og sov. Alt var som vanlig. Helt til en parafinlampe veltet. Madrassen tok fyr og snart var de innestengt av flammene. 

Paul prøvde å kjempe mot flammene med bare hendene, og endte opp med alvorlige brannskader i ansiktet, på overkroppen og armene. Det tok to år før sårene leget, men albuen hans kunne ingen gjøre noe med. Den låste armen hans permanent fast der huden hadde trukket seg sammen. 

Nå er Paul blitt 11 år, og har levd nesten hele barndomstiden med bare én velfungerende arm. Når han spiser, må han sitte tett opp til maten. Skal noe bæres, betyr det alltid flere runder.  ̶  Paul Bernard må alltid bruke ekstra energi på å gjøre ting som jevnaldrende tar for gitt, sier bestemor Martha. 

I tillegg kommer ertingen, både fra folk han kjenner og fremmede. Til tross for denne ekstra byrden, er Paul Bernard en god miks av mild og modig.  ̶  Han er en god gutt, og oppriktig glad i andre mennesker, sier mor Estelle. 

Paul var hjemme fra skolen i flere år. Han ble liggende etter i undervisningen, men da han gjenopptok skolegangen, lærte han raskere enn noen hadde trodd. Men ikke en gang et skarpt hode kunne oppfylle Paul Bernards drøm om å bli snekker. 

Det var radioen som kom med den ekstra gode nyheten om at et flytende sykehus skulle komme til Kamerun. Alle operasjoner og all behandling skulle utføres gratis, kunne Pauls bestefar bekrefte. De andre i familien var ikke sikre på om de skulle tro ham. 

Det var lenge å vente på at «Africa Mercy» skulle legge til kai Cotonou  ̶  flere måneder etter meldingen på radio. Det ble bestemor som fulgte Paul Bernard til forundersøkelsene.  ̶  Det var som om et instinkt dypt inne i oss fikk oss til å holde liv i håpet, sier mor Estelle. Og håpet skuffet ikke. Paul fikk gratis operasjon med hudoverføringer og påfølgende fysioterapi.  

Da Estelle besøkte sønnen om bord, hadde det skjedd mye̶  Jeg fikk helt gåsehud, forteller hun, da jeg fikk se armen etter at bandasjene var fjernet. For en forandring! 

Operasjonen var imidlertid bare begynnelsen. Paul kjempet seg gjennom mange timer med trening, som inneholdt både lek og jobbing. Det var basketball, strekk-, finger- og løfteøvelser. Da Paul kunne strekke ut begge armene, var det for første gang på sju år! 

  ̶  Han har fått tilbake nesten full bevegelighet i albuen, bekrefter ergoterapeut Chelsea Darlow. Nok til at det ikke er hemmende. Dette er en døråpner til alt! Han kan gå på skole og skaffe seg jobb en dag i fremtiden. Det er ingenting som holder ham tilbake fysisk nå. 

Ergoterapeutens ord ble bekreftet da Paul kom hjem. Nå kunne han delta i samtlige aktiviteter sammen med resten av klassen. Hjemme ble han en god hjelper for besteforeldrene i de daglige gjøremålene. I fritiden fikk Paul endelig tilbake det han hadde mistet store deler av barndommen.  

Og det er virkelig blitt liv i drømmen om å bli snekker. 

Foto: Shawn Thompson og Saul Loubassa Bighonda