Ruth er ei varmhjerta jenta på 13 år, som setter pris på å være hjelpsom; enten det er å ta vare på hjemmet eller bistår moren med å selge varer. «Min datter ønsker ikke å se at jeg har det vanskelig.»
Hennes pågangsmot er tydelig, selv om hun er født med en tilstand som påvirker beina hennes. «Ruth er født med Blount sykdom, som er en skjelettutviklingsforstyrrelse som påvirker skinnbenet (tibia) og gir en innovervendt vinkelen på skinnebenet. Det kan påvirke enten ett eller begge av benene.
Spesialistkonsulent i ortopedi, Dr. Rachel Buckingham, som opererte på Ruth, forklarer at sykdommen har blitt verre over tid og resulterte i en deformitet såpass ekstrem at det var utrolig vanskelig for henne å gå. Blounts sykdom gjør at leggen til et barn begynner å peke innover og oppstår primært hos barn som nettopp har begynt å gå.
«Jeg visste ikke om at Ruth hadde dette problemet før hun begynte å gå.», forteller moren Fatmata. Folk rundt henne sa at de ville rette seg ut etter hvert, men i stedet fortsatte de bare å bli mer og mer bøyd.
Drømmer satt på pause
På grunn av sin tilstand kunne hun ikke være så hjelpsom som hun skulle ønske: “Dersom jeg ikke greier å selge noe den dagen, vil hun begynne å gråte. Hun vil si: “Dersom mine ben hadde vært normale, kunne jeg ha hjulet deg med å selge.», fortviler Fatmata. «Det gjør vondt å se min datter ha det slik.»
Et kjært, men også et iøynefallende medlem av lokalsamfunnet. Hennes tilstand førte til mange blikk og hvisking, som ofte var grunnet i overtro. «Det gjorde vondt å høre noen folk si at jeg ikke var et menneske. Noen sa at jeg ikke burde gå på skolen på grunn av mobbing.»
Konko Conteh, et besetningsmedlem fra Sierra Leone, har erfaring med at barn som Ruth ofte møter på mobbing: «Folk ser ned på dem, da de tror det skyldes en forbannelse.» I tillegg, på grunn av topografien rundt Freetown, har barn som Ruth vanskeligheter med å komme seg til skolen. Det er nokså kupert terreng for de fleste skolene i områdene rundt hovedstaden, og de er derfor langt fra funksjonsvennlige. Noen ganger når Ruth gikk til skolen, tok hun med seg et ekstra klesskift, ettersom hun ville være skitten når hun kom fram.
«Når jeg sitter for lenge og ønsker å reise meg opp, føler jeg smertene. I tillegg påvirker det meg dersom jeg står eller går for lenge.» I tillegg til den fysiske smerten, må Ruth forholde seg til den emosjonelle belastningen av å føle seg annerledes. «Jeg blir lei meg når andre barn, til og med noen av mine venner, mobber meg. Det gjør det vondt når jeg ser vennene mine gjøre noe jeg ikke kan fordi benene mine ikke er rette.»
Jakten på helbredelse
Når bena til Ruth ikke rettet seg ut med alderen, gikk moren til lokalsykehuset for hjelp, men behandlingen der var ikke vellykket. De ble deretter henvist for operasjon ved en annen avdeling, men «de bad oss betale såpass mye penger at det hadde vi ikke råd til», forteller Fatima.
Selv med dette tilbakeslaget, mistet ikke Ruth håpet, men etter tretten lange år, virket håpet stadig mer unna rekkevidde. Det hele forandret seg når en slektning kom over en post på sosiale medier som viste en tidligere Mercy Ships pasient, med en lignende tilstand. Dette tenkte håpets gnist på ny for Fatama, og hun bestemte seg for å registrere Ruth i håp om å motta en operasjon om bord «Global Mercy».
En humpete vei
Hvis en slik tilstand hadde forblitt ubehandlet, ville den fortsette å forverre seg helt til barnet sluttet å vokse. Sannsynligvis ville hun da ha mistet evnen til å gå.», forklarer dr. Bukingham.
I løpet av operasjonen, som varte i nesten fire timer, korrigerte og rettet kirurgene på bena så de pekte fremover. Bena ble deretter dekket av gips, fra toppen av låret og helt ned til føttene. Etter en såpass omfattende operasjon tar det mellom 8-12 uker for benene å leges fullstendig, men det tok lengre tid for Ruth. Takket være en infeksjon.
Sophia Gehring, en frivillig operasjonssykepleier fra Tyskland forklarer at det kan oppstå komplikasjoner ved enhver operasjon. «Ruth fikk en alvorlig infeksjon i beina, og måtte derfor tilbake til operasjonssalen hele sju ganger. I tillegg til at hun måtte ligge en hel uke i isolasjon. Dette gjorde at det tok lenger tid og det påvirket henne mer, både fysisk og mentalt.»
Gipsen ble byttet ut hele 13 ganger i løpet av de 16 ukene hun hadde den på. Ruth fikk vist hvor tøff hun er, når hun opplevde motgang og smerte, og samtidig var vitne til at andre barn ble skrevet ut fra sykehuset lenge før henne. Allikevel klager hun ikke. «Jeg møtte folk der som gav meg oppmuntringer.», forteller Ruth.
Tro og beslutsomhet
Hvert eneste framskritt ble feiret. Fra og med første gang hun greide å stå oppreist, til hun tok sine første skritt. Hennes motstandskraft ble belønnet. Helsepersonell om bord påpekte at ingen andre sine ben i løpet av hele felttjenesten hadde vært like rette som hennes, og i tillegg ble hun 23 centimeter høyere.
Fem måneder senere kom endelig dagen når Ruth kunne reise hjem. Høylytt feiring, dans, jubel og sang fra andre i lokalsamfunnet som ønsket henne velkommen. Gledestårer og takkebønner fylte luften. Faren til Ruth strålte av takknemlighet: «Dagen i dag er den beste dagen for vår familie. Takk Gud for at du gjorde dette underet for min datter.»
«Nå kan jeg stå lenge uten å bli sliten, og gå langt.», stråler hovedpersonen selv. Hennes operasjon helet henne ikke bare fysisk, men det gjenopplivet drømmen om å selv bli en sykepleier. «Jeg ønsker å bli en sykepleier fordi jeg ønsker å hjelpe andre mennesker.»
