Fjorten år gamle Tera kommer fra en fiskelandsby i utkanten av Manakara, som ligger sørøst på Madagaskar. Der bor han sammen med foreldrene, tre søsken og bestemoren «I dette lokalsamfunnet jobber ingen på kontor. Her fisker folk både i elven og i havet med fiskegarn.» fortalte Justin, Teras far.
Når et barn blir født i landsbyen, tas det imot som hele landsbyens barn. Dette var ikke noe Tera hadde fått oppleve og det gjorde at han vokste opp med et sterkt ønske om å høre til.
Barfot i tretten år
Historien om hva som hadde ført til at foten hans grodde fast i ankelen når han var knapt ett år gammel kjente han godt til. «Mamma gikk på do, og jeg krøp rundt på gulvet og veltet gryta.»
Det kokende vannet førte til alvorlige brannskader på beina. Uten penger til sykehusbehandling, tok familien ham med til tre ulike tradisjonelle healere, som alle hadde sine egne metoder. Etter hvert grodde sårene, men uten medisinsk behandling ble resultatet en tilstand som gjorde Tera sitt liv nesten uutholdelig i tretten lange år.
Den sørafrikanske kirurgen Dr. Tertius Venter, som har vært frivillig med Mercy Ships i hele 24 år forklarer det slik: «Brannskaden er ofte ikke så dyp, men den blir infisert, og da ødelegges mer av huden, og skaden går dypere. Kroppens eneste måte å hele på, er ved å trekke vevet sammen. Derfor utviklet han en sammentrekning mellom foten og ankelen, som begrenset bevegelsen der.»
Tretten lange år
I tretten lange måtte Tera gå barføtt, da det ikke fantes sko som passet. Han kunne heller ikke spille fotball sammen med de andre barna i landsbyen. «Jeg liker å spille fotball, men de liker meg ikke. Jeg ser vennene mine spille. Jeg laget en plastball, men vennene mine avviste meg fordi jeg a
I de neste 13 årene gikk Tera barføtt og kunne ikke bruke sko. Han kunne ikke spille i sin favorittposisjon som keeper sammen med de andre barna i landsbyen.
«Jeg liker å spille fotball, men de liker ikke meg. «Jeg laget en plastball, men vennene mine avviste meg uansett fordi jeg kunne alikevel ikke spille, så jeg gikk min vei og følte meg veldig trist.»
Moren Marie følte på stor hjelpeløshet over ikke å kunne gjøre noe for å gjøre det lettere for sønnen. Hun nølte derfor ikke da frivillige fra Mercy Ships fortalte henne om gratis kirurgi om bord på et sykehusskip. Med lillebror Cedrik på ryggen, dro hun ut på en to dager lang resie til «Africa Mercy».
New Friendships, Hope and Healing
I løpet av de tre månedene den australske frivillige sykepleieren Natasha Short hadde vært om bord Africa Mercy, hadde hun sett store forskjeller i rekonstruktiv kirurgi sammenlignet med hjemlandet. I Australia blir brannskader «behandlet såpass tidlig at det ikke er behov for like mye kirurgi.»
«Tera har vært gjennom så mye, men han har fortsatt så mye glede. Han er åpen og deler sin glede og lykke med alle han møter.»
Natasha møtte Tera før han i det hele tatt hadde fått en operasjonsdato, og det ble starten på et vakkert vennskap. «Hver gang han ser meg, roper han: ‘Natasha, Natasha!’, og ansiktet hans lyser opp,» sa forteller hun med et smil. «Det er den mest fantastiske følelsen.»
Operasjonen bestod av et team, ledet av Dr. Venter, hvor de fjernet sammentrekningen i foten. Og med det, i løpet av to korte timer, ble en byrde han hadde båret på i 13 år fjernet.
«Han burde nå ha en velfungerende ankel, som betyr at han kan leke på lik linje med alle andre barn; spille sport og bruke vanlige sko,» sa Dr. Venter.
Støtte om bord
På sykehuset ble Tera venn med en jevnaldrende pasient, Martino. Vennskapet deres ble så sterkt at sykepleierne begynte å sende brev mellom dem når de ikke var sammen, og ordnet til og med videosamtaler. Tera pleide alltid å avslutte disse samtalene med å si: «Jeg er glad i deg, Martino,»
Fysioterapeut Theo Jacot la merke til hvor mye det betydde for Tera å ha familien ved sin side i løpet av rehabiliteringen. «Tera virker mer motivert når han ser at moren og lillebroren følger med mens han gjør øvelser og slikt,» sa han. «Jeg tror han er veldig fokusert på å spille fotball en dag, og den dagen vil komme.» Når Tera forlot sykehuset var det en stor dansefest med familien, frivillige sykepleiere og mannskap fra ulike avdelinger om bord. Selv om han brukte krykker, danset og sang han med stor iver.
En drøm går i oppfyllelse, et liv forandres
Det å se for seg en lys fremtid for sønnen sin, pleide å være noe Teras foreldre syntes var vanskelig. I dag er det ikke bare Tera som har håp for fremtiden, men faren er sikker på at han endelig kan få lære sønnen å fiske: «Vi drar og fisker i dag, og i morgen gjør vi det samme, og på tredje eller fjerde dagen kan han dra alene. Han lærer fort.»
Hovedpersonen legger også merke til forandringene: «Før kunne jeg ikke bruke sandaler og jeg måtte gå barføtt, selv om det var veldig varmt. Etter at jeg kom hjem fra Mercy Ships, har jeg kunnet bruke sandaler.»
«Jeg er glad fordi vennene mine ikke gjør narr av meg lenger. Nå leker vi alle sammen. Det vennene mine kan gjøre, kan jeg også gjøre.»
Og endelig kan Tera ha på seg sin favorittdrakt; keepertrøyen – «nummer en». En engasjert folkemengde fra lokalsamfunnet fikk se ham vise sine ferdigheter i en kamp som varte til solnedgang, mens de heiet: «Tera, Tera, Tera!»
